Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Intellektuell tvangstrøye

Har Dagbladet gravd fram et ruinlandskap av en 68er-offentlighet, der det ydmykt gjøres samling om noen «myke» verdier etter alle tapene for markedsliberalistene?

68ER-GENERASJONENS intellektuelle hadde gått i enhetsskolen. Så studerte de sosiologi, historie og litteratur ved universitetet i Oslo. De leste Dagbladet, Aftenposten og så på NRK-fjernsynet. De sto sammen om nasjonale og kulturradikale verdier, var for jamnstillingsvedtaket i landbruket og mot EEC/EF/EU og alt dets vesen. Tok USA et utenrikspolitisk initiativ, demonstrerte de i gatene som drevet fram av en indre mental kløe. Til forskjell fra intellektuelle i andre land og til andre tider, la de liten vekt på estetisk kompetanse. Kunst appellerte mest til deres moralske sensibilitet. Kunne ikke pengene vært bedre anvendt til fordel for jordas fattige og undertrykte? 68erne trengte ikke å tenke eksperimentelt og betrakta derfor kunst som luksus. De var stilltiende enige om det vesentlige og kunne derfor støye om bagateller. I dagens intellektuelle offentlighet fins det ikke lenger noen slik enighet, verken i standpunkter eller erfaringsbakgrunn. De intellektuelle tviler og er uenige ikke bare om EU, kjønnsroller, innvandring og markedsøkonomi, men om de mest fundamentale livssynspørsmål.

I DAGBLADET debatteres de intellektuelles rolle. Skjønt debatteres? Enigheten er så total at den må være bedragerisk. Har man gravd fram et ruinlandskap av en 68er-offentlighet, der man ydmykt samles om noen forhutlede «myke» verdier etter ha tapt slag på slag mot markedsliberalistene? Debattantene forfekter det samme intellektuelle idealet, nemlig den syntetiserende allrounderen. Ingen utenom undertegnede synes å mene at det hefter noe problematisk ved å være en «komplett» eller «totaliserende» intellektuell i dagens norske samfunn. Men hvorfor da i det hele tatt diskutere den intellektuelles rolle? Vi lever formodentlig i en kultur av renessansemennesker! Slik er det ikke, og «debatten» har en adresse. Men adressaten har så langt vært taus. Vi vet imidlertid hva denne mener og at dette synet kanskje er det framherskende blant forskere og kunstnere i dag. Den tause majoriteten mener eller føler at avis- og fjernsynsoffentlighetens tilskårne og kjønnsløse middelklassespråk ikke gir plass verken til intellektuelt resonnement eller kunstneriske grep. Dag Solstad er blant de som har hevda at man som intellektuell må gå til andre offentligheter enn avisene og fjernsynet. Og slike offentligheter fins i ei tid da sakprosalitteraturen og den gode, gamle diskuterende kafékulturen blomstrer, samtidig som nettmediene gir nye muligheter for interaktiv kommunikasjon over landegrensene.

I KRONIKKEN av tiende januar prøvde jeg å løsne på tvangstrøya. Forskere og kunstnere har et demokratisk ansvar for å bidra til at det finner sted ei reell utveksling av meninger og erfaringer i massemediene. Jeg trur imidlertid at samfunnsutviklinga nå gjør det nødvendig å tenke den intellektuelles rolle i lys av andre modeller enn 1800-tallets «borgerlige offentlighet». Jeg viste til det franske idealet om de intellektuelle som «avantgardenes motmakt». Når to posisjoner er så etablerte som tilfellet er i den norske debatten, er det imidlertid vanskelig å åpne en tredje vei. Thomas Hylland Eriksen erklærer seg i et intervju «helt uenig med Kjetil Jakobsen som skreiv i Dagbladet at de intellektuelle bare skal uttale seg om sitt spesialfelt». Dette må være en usedvanlig vrang lesning av min påstand om at «Hele begrunnelsen for sosialfiguren den intellektuelle ligger i det moderne samfunnets ekstreme spesialisering.» Mitt poeng var at det er spesialiseringa som gjør at man trenger oversettere mellom feltene. Hvis det ikke fantes spesialiserte vitenskapelige språk, og et profesjonelt mediespråk, hadde man ikke trengt intellektuelle. Da kunne både leg og lærd ha skrevet i avisene slik de skriver til daglig. Så kan man spørre, er ikke Thomas Hylland Eriksen i norsk sammenheng det beste eksempelet som tenkes kan på en slik oversetter - altså på en intellektuell i min forstand? Det er han et stykke på vei. Men jeg savner noe bestemt hos ham og andre samfunnsforskere (her er forfatterne flinkere). Det gikk opp for meg hva jeg savner da jeg forska på virksomheten til en intellektuell jeg virkelig beundrer, nemlig den avdøde sosiologen Pierre Bourdieu. Franskmannen klagde over at massemediene alltid misforsto ham. Hva han aldri helt tok inn over seg, er at det faktisk ikke er mulig å oversette sosiologisk analyse til avis- eller fjernsynsspråk. Denne manglende oversetteligheten gjør at intellektuelle ikke bare har et ansvar for å delta i mediene, men også for å gjøre det på en måte som lar publikum føle at medienes framstillinger har ei blindside og at det fins flere og kanskje rikere språk utenfor mediespråket. Den virkelig intellektuelle formidleren formidler også noe av formidlingas umulighet.

I KRONIKKEN «En komplett intellektuell» 16. Januar, sier Tretvoll og Bromark seg enig i påpekinga mi av hvordan mellomkrigstidas kulturradikalere mangla evne til å sette sitt eget ståsted på spill. Hyllesten min til den refleksive og overskridende kritikken av egen institusjon, sies imidlertid å være uttrykk for «en holdning som begrenser» og som raskt vil føre til at intellektuelle «ender med å sortere sitt eget navlelo». Hva Tretvold og Bomark glemmer er at kulturinstitusjoner har til oppgave å produsere representasjoner av samfunnet som helhet. Når Georg Johannesen dekonstruerer institusjonen litteratur i et litterært språk, når Bruno Latour dekonstruerer vitenskapen i vitenskapens språk eller fjernsynsunderholdere dekonstruerer NRK, er det faktisk hele samfunnets selvrepresentasjon som legges under lupen. Videre er det i dagens situasjon ingen motsetning mellom selvkritikk og å nå utover sin egen spesialitet. Hvem stoler lenger på bedrevitende akademikere uten evne til å sette et kritisk søkelys på egen posisjon? Tillit savner også de som bare bruker det intellektuelle feltet til profesjonsstrid. Jeg tenker for eksempel på universitetshumanister og «myke» samfunnsvitere som rutinemessig stempler forfattere som «poetokrater» og teknologer og naturvitere som «positivister».

DEN KOMPLETTE eller totaliserende intellektuelle er et umulig ideal. Ingen kan vite eller kunne alt. I noen sammenhenger er det også et uheldig ideal. Den påstått komplette intellektuelle kan ikke kritisere sitt ståsted. Han hører ikke til noe sted, men står over alle institusjoner. Han er det samme frie og geniale individet enten han nå tilfeldigvis opptrer som journalist, aktivist, politiker, samfunnsforsker eller kunstner. Jeg trur på å fordype seg i en diskurs og vende den kritisk mot seg selv. «Kyllingstuntet» til Tufte Johansen og Eia var ei typisk selvrefleksiv handling, i fjernsynet. De førti skjøre sekundene som ubuden gjest på TV2s direktesendte nyhetssending var vektigere mediekritikk enn førti uangripelige akademiske artikler om «offentlighetens forfall».

Min interesse for den frie intellektuelle begynte med å lese Georg Johannesen på gutterommet i gymnastida hjemme i Tromsø på 1980-tallet. Johannessen er ingen god allmennintellektuell. Allerede den gangen følte jeg meg litt brydd over hans forutsigbare utfall mot Oslo 3 spesielt og moderniteten generelt. Men Johannesen er god på det han kan. I kraft av sin mangeårige kritikk av morsmålsfaget og den skjønnlitterære institusjonen som han selv tilhører, har han bidratt til å åpne opp sakprosafeltet som kreativt språklig rom i Norge. Ingen kan overskue alt, men forflytninger er mulige.

Nettopp den som gjennom selvkritikk har frigjort seg i forhold til institusjonen, vil kunne prøve sine intellektuelle redskaper ut på nye samfunnsområder og gjøre dem til terreng for tenkning.