I saken fra Nord-Norge om intelligens og omsorgsevne er det i det minste én part som ikke utmerker seg med sunn fornuft og sunn etikk: pressen.

Loven har utstyrt fylkesnemndsmedlemmer og barnevernets medarbeidere med taushetsplikt. Det betyr at en ganske enkelt ikke har lov til å uttale seg om en konkret sak en er involvert i. Det er i tillegg etisk uansvarlig, da det kan ramme en berørt familie på en særdeles negativ måte. Man kan ellers ofte ha lyst til å kommentere en sak som kjøres frem av media, da medias dekning av barnevernssaker praktisk talt alltid er mangelfull og ensidig. Det er fullt forståelig at foreldre opplever seg urettferdig behandlet og ønsker å stå frem, det er også forståelig og prisverdig at pressen taler den lille manns sak. Men det er uforståelig så lite sunn fornuft og etikk pressen bruker i saker som den aktuelle fra Nord-Norge, der barnevernet har foretatt en evnetest av en ung mor.

De følgende kommentarer gjelder ikke denne saken spesielt, men fylkesnemndssaker generelt.

En glemmer det ofte, men lov om barneverntjenester er faktisk vedtatt av et flertall i Stortinget, som igjen representerer et flertall av velgerbefolkningen i Norge. Vi har i fellesskap bestemt at kommunen ikke bare kan, men skal ta omsorgen for et barn - tvangsfjerne det - når det er fare for omsorgssvikt. Loven setter uttrykkelig barnets beste foran foreldrenes beste, gir kommunen makt til å overstyre foreldrene og gir fylkesnemnda autoritet til å godkjenne eller avvise kommunens bruk av denne makten. Loven stiller ingen krav til foreldres intelligens, men stiller krav til hva barnet skal oppleve, og hva barnet ikke må oppleve. Det sentrale spørsmålet er om barnets utvikling er i fare, og hva som eventuelt er passende å gjøre for å sikre barnets utvikling.