Intelligens og barnevernssaker

«Medias dekning av barnevernssaker er praktisk talt alltid mangelfull og ensidig.»

I saken fra Nord-Norge om intelligens og omsorgsevne er det i det minste én part som ikke utmerker seg med sunn fornuft og sunn etikk: pressen.

Loven har utstyrt fylkesnemndsmedlemmer og barnevernets medarbeidere med taushetsplikt. Det betyr at en ganske enkelt ikke har lov til å uttale seg om en konkret sak en er involvert i. Det er i tillegg etisk uansvarlig, da det kan ramme en berørt familie på en særdeles negativ måte. Man kan ellers ofte ha lyst til å kommentere en sak som kjøres frem av media, da medias dekning av barnevernssaker praktisk talt alltid er mangelfull og ensidig. Det er fullt forståelig at foreldre opplever seg urettferdig behandlet og ønsker å stå frem, det er også forståelig og prisverdig at pressen taler den lille manns sak. Men det er uforståelig så lite sunn fornuft og etikk pressen bruker i saker som den aktuelle fra Nord-Norge, der barnevernet har foretatt en evnetest av en ung mor.

De følgende kommentarer gjelder ikke denne saken spesielt, men fylkesnemndssaker generelt.

En glemmer det ofte, men lov om barneverntjenester er faktisk vedtatt av et flertall i Stortinget, som igjen representerer et flertall av velgerbefolkningen i Norge. Vi har i fellesskap bestemt at kommunen ikke bare kan, men skal ta omsorgen for et barn - tvangsfjerne det - når det er fare for omsorgssvikt. Loven setter uttrykkelig barnets beste foran foreldrenes beste, gir kommunen makt til å overstyre foreldrene og gir fylkesnemnda autoritet til å godkjenne eller avvise kommunens bruk av denne makten. Loven stiller ingen krav til foreldres intelligens, men stiller krav til hva barnet skal oppleve, og hva barnet ikke må oppleve. Det sentrale spørsmålet er om barnets utvikling er i fare, og hva som eventuelt er passende å gjøre for å sikre barnets utvikling.

Min erfaring fra fylkesnemnda i Troms og Finnmark er at kommunene har en høy terskel for å starte sak om omsorgsovertakelse. Det koster mye menneskelig for alle parter å gjennomføre en fylkesnemndssak, og det er ikke alltid noen klar gevinst uansett sakens utfall. Fylkesnemnda består av en fast leder, som er jurist, to meddommere fra et sakkyndigutvalg og to legdommere fra et politisk utvalg. Nemndslederen kan jussen, de sakkyndige har relevant formell kompetanse og erfaring omkring barns utvikling, legdommerne representerer den sunne fornuften. Det er min opplevelse at alle involverte i disse sakene er meget ansvarsbevisste. Ikke bare foreldrene er til eksamen i fylkesnemndssalen, den kommunale barneverntjenesten er det i høy grad også.

Undertegnede har vært fagkyndig meddommer i flere saker der alenemødre var mentalt retardert. I én sak ventet barneverntjenesten med å gripe inn til barnet var ett år gammelt. I det året lå barnet en stor del av tiden passivt, sultent og med skitten bleie alene i sin lekegrind. Bleieskift, mat og drikke kom på vilkårlige tidspunkter, når det passet mamma. Barnet var stille og gråt ikke - det hadde nemlig i løpet av få uker etter fødselen lært at «mamma forstår ikke mine signaler» og sluttet å skrike. Kommunen fikk medhold i omsorgsovertakelse.

I en annen sak lå mors evnenivå omtrent på samme nivå, og hun ville ikke alene kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Rundt henne og barnet var det et nært og oppegående nettverk av søsken, foreldre og andre engasjerte ressurspersoner, som dels kompenserte for mors mangler, dels hjalp mor med å utvikle sin foreldrekompetanse. Kommunen fikk ikke medhold.

I ingen av disse sakene - og ikke i noen annen sak jeg har kjennskap til - har en evnetest spilt en avgjørende rolle. Som det fremgår må flere faktorer ses i en sammenheng. Når er det tale om omsorgssvikt? Hvor lenge har barnet opplevd utilstrekkelig omsorg? Hva er mulighetene for å skape en tilfredsstillende omsorgssituasjon i hjemmet? Hva blir konsekvensen for barnet av ulike tiltak og inngrep? De sakkyndige har kompetanse og erfaring til å se disse og mange andre elementer i en sammenheng. Legdommerne har det ikke.

Ofte har legdommerne fra starten av en sak en sunn skepsis til barnevernet og til det å gripe inn i en familie. Ofte reagerer de samme legdommere med sjokk og harme når sakens alvor blir dokumentert. Ofte spør de i fortrolighet på pauserommet: «Hvorfor i all verden har barnevernet ikke grepet inn tidligere?» Hvorfor skal barn i år etter år oppleve vanskjøtsel, rusmisbruk, utrygghet, vold, uforutsigbarhet, sult, rot, skitt og overgrep?

Nemndslederen og fagdommerne vet hvorfor. Fordi loven av hensyn til foreldres rettssikkerhet gjør det vanskelig for barnevernet å gripe inn. Fordi barnevernet har plikt til å gjøre alt som står i deres makt for å holde familien samlet, og fordi de av den grunn ofte må vente til barnet har synlige fysiske eller psykiske skader av langvarig omsorgssvikt.

Pressens rolle er å sette kritisk søkelys på myndighetenes bruk av makt overfor borgerne. Det er vanskelig å gjøre dette på en saklig og balansert måte når myndighetene ikke kan gi sin versjon av borgerens fremstilling. Det er lett for pressen å konkludere at her er det tale om dumme eksperter og maktmisbruk. Er offentligheten tjent med en slik lettvint konklusjon? Er foreldrene? Er barnet? Tenk en gang hvis hele saken ble lagt frem i mediene - hva ville dette bety for en ressurssvak mor? Hvis pressens konklusjon er rett, er det jo bra - men hvis fylkesnemnda faktisk har gjort et fornuftig, berettiget vedtak?

Kanskje Dagbladet og de andre ulvene i flokken skulle studere sin Vær Varsom-plakat litt nøyere - ikke av hensyn til barnevernet og fylkesnemnda, men av hensyn til ulykkelige mennesker som de ukritisk lager sensasjon på.