Intelligent feelgood

Genialt enkel film om ei jente som alltid fokuserer på det positive.

FILM: Jean-Luc Godards kommentar om at alt man trenger i en film, er ei jente og en pistol, har fått plass i historiebøkene. Etter å ha sett Mike Leighs siste, er det fristende å si at alt man egentlig trenger er ei jente. Ei glad sådan.

Leighs film er nemlig en studie i hvordan å bygge en severdig, vittig og smart historie basert på lite annet enn én persons hverdagslige trivialiteter. Slik sett er ikke «Happy - Go Lucky» en handlingsdrevet fortelling med tydelige plott og vendinger, men mer et portrett av Poppy, ei kvinne i begynnelsen av 30-åra, som møter livet med positivt lynne.

Bekymringsløs

Genialiteten i filmen ligger i dens enkelhet. I begynnelsen misliker man nemlig Poppy så til de grader. Hennes overdrevne positivitet og bekymringsløse atferd, der hun beveger seg rundt i London, alltid med et smil om munnen, alltid med en humørfylt kommentar på lager, drar ut det verste i oss som tilskuere, der vi ergrer oss over hennes naivitet og dumhet. Sykkelen din blei stjålet, jente, se til pokker å bli forbanna. Konstant blide folk er det verste som er, er det ikke?

Ler med, ikke av

Smartheten og det interessante er at jo lengre filmen varer, jo bedre blir vi kjente med Poppy, og da filmen går mot slutten ler man med henne og ikke av henne. Gjennom møter mellom Poppy og hennes kjørelærer, hennes søster, hennes venninne, hennes sjef og arbeidsplass, forteller Mike Leigh oss ikke bare at man skal være forsiktig med å dømme ut fra førsteinntrykk, men at det faktisk er helt greit å smile til verden og at en fortelling kan være kompleks selv om den tilsynelatende er enkel - akkurat som filmens hovedperson.