Intens historie

Her er noe sjeldent - en film på to timer og tjueto minutter som ikke føles for lang. Tvert imot er dens rolige dramatiske fremdrift dens dyd: Historien får synke i oss, spenningen bygge seg opp.

Og historien har vært vel verd å fortelle, både som konkret menneskeskildring og metafor for noe "mer". Joda, det er e4nda et fengselsdrama, men avgjort av de bedre. Regissøren og manusforfatteren Frank Darabount bygger på en kortroman av Stephen King, men uten de vanlige horrorgrepene. "Hovedrollen" er skremmende nok: Et fengsel i New England, massivt bevoktet og bevæpnet, som regissø Darabont får til å leve ekstra påtakelig, med alle dets celler, ganger, korridorer og metalliske lyder. Samtidig som han får uvanlig fine prestasjoner av alle sine aktører, Tim Robbins og Morgan Freeman i første rekke.

Dobbeltdrap

I 1947 blir den framgangsrike bankmannen Andy Dufresne(Robbins) dømt til to ganger livsvarig for dobbeltdrapet på kona og hennes elsker. han hevder sin uskyld - men "uskyldige er vi alle her", som fangeveteranen Red (Freeman) sier det.

Etter hvert deler beretningen seg: Det handler om anstaltlivet og anstaltmennesket, som udugeliggjøres for livet utenfor muren etter tiår innenfor - en novelle for seg er den aldrende fanten (Brooks) (James Whitmore), som tar sin bleke død av all pådyttet frihet.

Hvitsnipp

Det handler også om den innadvendte Andy med de intellektuelle ressursene og formelle ferdighetene som gjør ham nyttig for så vel medfanger som fengsesstab. Den drapsdømte bankmannen blir noe han iallfall ikke var utenfor: Hvitsnippforbryter.

Tida som går, selv i en fangeanstalt med rigid regime, blir poengtert med pin-up plakatene i Andys celle: Rita Hayworth på 40-tallet, Marilyn på 50-tallet, Raquel Welch på 60-tallet. Jeg røper ikke for mye om det nevnes at vi slipper Madonna på 90-tallet