Intens og insisterende

Bjørn Carlsens retrospektive utstilling i Astrup Fearnley-museet gir et godt innblikk i et 30 års egensindig kunstnerskap, som også blir interessant belyst med ei ny bok om kunstneren.

«Oh, My God!» heter et av årets malerier på Bjørn Carlsens retrospektive utstilling i Astrup Fearnley-museet, som åpner i dag. Slike bestyrtede utsagn møtte også Carlsen lenge her til lands, og de verbale reaksjonene var nok av samme slag da Ludwig-museet i Aachen og en Washington-redaktør satte foten ned for nordmannens bilder.

Maleriet med den koboltblå kvinneskikkelsen i «Oh, My God!» kan nok også virke som en skremmende figur i våre dager, hvor diskusjonen om mannens påstått krympende selvbilde står på agendaen.

Den frontale figuren med blottet tanngard, tent sigarett, drink på bordet og et grepa tak om en diger dildo er ikke akkurat feminint fascinerende. Snarere en femme fatale som går symbolismens 100 år gamle medsøstre en høy gang, særlig når den sølvskimrende bladformen ved siden av henne står som en tvetydig legering av sverd og vagina dentata.

Visuell onani?

Når man likevel ikke strener forbi, så skyldes det at Carlsens kunst eier en billedmessig intensitet som når langt ut over det han selv kaller «visuell onani». De ville blitt platt banale uten de kreftene i koloritten som gjør figurene aktivt nærværende på billedflaten. Møtet med «Oh, My God!» formes avgjørende gjennom det Hans-Jakob Brun skriver i sin nyutgitte bok om kunstneren: «Jeg står overfor et helt bærende element i Bjørn Carlsens maleri - den uforutsigbare og dermed levende fargen.» Bearbeidingen av det blå virker nettopp så vitaliserende og visuelt insisterende at maleriet ikke lar seg avspise med «Oh, My God!».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten peker også denne tittelen mot religiøse forestillinger som et sentralt tematisk råstoff i Bjørn Carlsens bilder, som han forholder seg like uortodokst til i dag som forgjengeren Hieronymus Bosch gjorde for nesten 500 år siden.

Det tredelte «Evas fødsel» (som Aachen-museet sa nei til) og «Adam» er bare to eksempler på hvor voldsomt Carlsen omkalfatrer skapelsesmyten og den kristen/jødiske fortellingen om det første mennesket. Når Adam utstyres med Hitler-bart, gjør maleren den bestialitet nazimorderen sto for til et grunntrekk ved menneskehetens historie.

Hitler - Picasso

Det tredje rikes tyrann liknes også med det forløyete kitsch-motivet «Gråtende barn» i Carlsens gåtefulle og mørke mesterverk - «Konstruksjon for tilgivelse av Adolf Hitler». Like uutgrunnelig lar han Hitlers trekk smelte sammen med Picassos ansikt i «Toreador», og denne forbløffende fusjonen mellom malerdilettanten og geniet bak «Guernica» snor seg unna enhver enkel tolkning. Her står man overfor en billedverden som i Bruns bok karakteriseres som «paradoksfylt og unnvikende på alle måter», men igjen utløser den insisterende kraften i malerens mangetydige signaler noe å tenke på.

Født i 1945.Utdannet ved Statens kunstakademi under Alf Jørgen Aas.Nordisk ungdomsbiennale, Kunstnernes Hus 1970.Debut på Kunstnerforbundet, 1972.Gruppe Zink, Bergens Kunstforening i 1982.«Heute Norwegen Heute» i Aachen, London, Øst-Berlin og Wien 1985- 86.Kunstnernes Hus, 1991.

Brun er inne på noe vesentlig når han ser Carlsens maleri som motbilder til informasjonsmedier og underholdningsindustri. «Mot de flate virkelighetsmodellene setter han opp sine bilder som omhyggelig bearbeidete intuisjoner, hvor det kreves en målrettet tilrettelegging fra avsenderen og en årvåken oppmerksomhet fra mottakeren,» heter det videre i bokas innledningsessay. Det følges interessant opp med en tematisk (og ikke kronologisk) gjennomgang med markante verker, hvor Brun på sitt beste leder an i tråd med billedtittelen som har gitt utstillingen navn - «Reisen inne i reisen».

Carlsens varierte maleriske register vitner ofte om en sakte tilsynekomst før motivene «sitter» i stoffet, selv om de siste maleriene har en mer myndig presisjon. Likevel blir ikke lesemåten noe enklere.

I det madonna-aktige ansiktet med den merkelige tittelen «Peru» ligger betydningen lag på lag. Gjennom fargesjikt og symbolikk legger Carlsen snarer for et overflatisk blikk, og fanger oss inn i en fortelling med gylne biter av inkafortid, blodig folkemord, katolsk kulturrasering og dagens livsfrø blant død og misere. Kanskje en historie om at humanismen fins som smale strimer mellom bestialitetens brede spor.

MASKE OG MADONNA: Bjørn Carlsens «Peru» fra 1999.
INGEN BLÅ ENGEL: «Oh, My God!» fra i år er et feminint faresignal i kobolt. Fra Bjørn Carlsens retrospektive utstilling «Reisen inne i reisen» på Astrup Fearnley-museet i Oslo, som åpner i dag.