Filmanmeldelse: «The Green Knight»

Intens og irriterende ridderfilm

Heltekvadet «The Green Knight» vil både fjetre og frustrere seeren.

Fallen ridder: Sir Gawain (Dev Patel) prøver med vekslende hell ikke å miste hodet i «The Green Knight». Video: Norsk Filmdistribusjon. Vis mer
Publisert

«The Green Knight» er en av de vakreste og mest intense filmene jeg har sett på lenge. Sannsynligvis kommer den også til å irritere og kjede vettet av mange.

Med den høymiddelalderske romansen «Sir Gawain og den grønne ridder» som utgangspunkt, har filmkunstner David Lowery («A Ghost Story») gjort det gamle heltekvadet til sitt eget, og skapt psykologisk klangbunn og pirrende ambivalens i det som egentlig er en ganske streit moralfabel om ridderlighet, prøvelser og ære.

Tvekamp

Gawain (Dev Patel) er kong Arthurs nevø og den yngste ridderen ved det runde bord. Han ivrer etter å vise seg verdig de celebre kollegene. Muligheten kommer når en mystisk, grønn ridder rir inn og avbryter julefeiringen i slottet Camelot.

«The Green Knight»

Eventyrfilm

Regi: David Lowery
Skuespillere: Dev Patel, Alicia Vikander, Sean Harris, Joel Edgerton.
Premieredato: 13. august
Aldersgrense: 12 år

«En av de vakreste filmene jeg har sett på lenge.»
Se alle anmeldelser

Den overnaturlige ridderen, med fjes som en trestamme, rallende røst og en diger stridsøks i hånda, utfordrer hvem enn som er villig til tvekamp. Den som klarer å få inn et hogg på ham skal få øksen hans.

Men til gjengjeld må de møtes igjen til revansj i Det grønne kapell om nøyaktig et år, og la den grønne ridder gjøre samme hogg tilbake. Gawain møter utfordringen. I sin ungdommelige overtenning kapper han hodet av utfordreren, i den tro at han sparer seg turen til neste år.

Sjokket er desto større når ridderen plukker opp hodet sitt og gjentar formaningen om at hogde skal gjengjeldes om nøyaktig et år. Uff, da.

Feberdrøm

Brorparten av filmen er Gawains reise gjennom den britiske tåkeheimen på vei til kapellet og sin egen skjebne. Sjangeren tro settes hans ridderlighet stadig på prøve gjennom små, tilsynelatende løsrevne vignetter, men i strid med hva vi er vant til underpresterer Gawain gang på gang.

På en blodig slagmark betaler han en ung gutt for informasjonen han har fått først etter ettertrykkelige anmodninger.

I et forlatt hus ved en innsjø gidder han ikke dykke ned og hente et gjenferds avhogde hodeskalle før han vet hva han får i gjengjeld.

Han vender ryggen til kvinnen som elsker ham (Alicia Vikander, i én av to trollbindende rolleprestasjoner i denne filmen) fordi hun er under hans byrd.

For Gawain er ridderlighet et spørsmål om kost/nytte, og menneskelig samhandling noe transaksjonelt. Han har mye å lære.

Gawains ferd folder seg ut som en feberdrøm, der det ene hypnotiske tablået avløser det andre. Camelots labyrintiske borgarkitektur skjærer opp gjennom landskapet, mens tåka jager over endeløse myrer og dype skoger. Ridderens verdslige ambisjoner og naive overmot krymper mot den ubarmhjertige, grønne naturen som sluker alt og overlever alle.

Et teppe av lyd bretter seg rundt de dvelende bildene og skaper en helt egen, meditativ rytme, sanselig som en helaftens ASMR-video, med en atmosfære du nærmest kan lukte og smake på.

Det er så samvittighetsfullt og tiltalende satt sammen at det nesten gjør vondt.

Surrealistisk

Selv om handlingen drives mot et tydelig mål, er ikke dette først og fremst en narrativ film. Scenene følger hverandre tematisk og intuitivt snarere enn kausalt. Som patruljebåten som forsvinner lenger og lenger inn i mørkets hjerte i «Apokalypse Nå!» er Gawains odyssé nordover vel så mye en reise inn i ham selv.

Ofte er meningen frustrerende vrien å få tak på, og det er ikke alltid man trenger å jage den.

Det hele kunne gått fullstendig av hengslene – og for noen gjør det nok det også – men Lowery styrer verket sitt med så mye selvtillit og presisjon, og Patel forankrer hvert eneste surrealistiske steg på reisen med så mye hjelpeløs oppriktighet, at man alltid følger Gawains emosjonelle reise. Det menneskelige faller aldri fra i den pretensiøse veikanten.

«The Green Knight» er en sånn film som ikke gir noe som helst ved dørene, men for den som er villig til å bli med hvor enn ferden bringer dem, er belønningen stor.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer