Intens skytefest i «Killzone 2»

PS3-eiere kan bare glede seg.

FORVENTNINGENE TIL «Killzone 2» har lenge vært store. Allerede for flere år siden begynte Sony å pushe på oss framtidsfantasier i form av «Killzone 2»-videoer som selvfølgelig viste seg å være for gode til å være sanne. Så bra kunne da ikke et konsollspill se ut?

Det som da bare var en oppkonstruert skrytevideo, er i dag blitt til beinhard realitet. «Killzone 2» er nemlig blitt til det kritikerne sa at ikke var mulig — i hvert fall grafisk. Men også resten av pakka holder såpass mål at det for en god stund bli stående som et av de aller beste skytespillene på PlayStation 3.

Ikke alle syntes det første «Killzone»-spillet var all verdens å juble for, og nederlandske Guerrilla må ha lyttet nøye på tilbakemeldingene da de lagde oppfølgeren om den pågående krigen mellom ISA-styrkene (de gode) og Helghast-styrkene (de så inn i granskauen onde). Mens de humane ISA-styrkene i førstespillet (og PSP-sidespranget «Killzone: Liberation») måtte beskytte planeten Vekta mot Helghast-invasjonen, er det i «Killzone 2» på tide å ta ugresset ved roten og invadere deres planet Helghan. For en ugjestmild og utakknemlig jobb.

FOR SOLDATENE I SPILLET er ikke de mange og illsinte Helghast-soldatene noe spesielt hyggelige å møte på i de istykkerrevne, urbane omgivelsene som preger planeten. Nå som de er på hjemmebane er det du og dine medsoldater som sakte, men sikkert må bevege deg framover gjennom godt beskyttede områder i jakt på keiseren Scolar Visari. Det skal vise seg å være tøffere enn antatt, ettersom Visari og hans undersåtter har funnet ut hvordan de skal bruke planetens energi i våpenøyemed.

Som spiller er imidlertid Helghastene en utmerket fiende. Ikke bare har de mange åra på en ugjestmild, ekstremfascistisk planet gjort dem til ekstremt hatefulle vesener — og dermed mer interessante motstandere — men de bærer også en temmelig karakteristiske gassmasker med glødende, røde øyne. Kanskje ikke det mest taktiske valget, ettersom et par røde øyne i alt det brune og grå simpelthen skriker «titt-tei, her er jeg» til deg og rifla di.

DET ER STRENGT TATT Helghastene som er stjernene i spillet her. Soldaten du spiller (Sev) og hans medsoldater er som snytt ut av den generiske kjøtthuefabrikken, og ikke en eneste gang får du følelsen av samhørighet med dem som slåss rundt deg. «Gears of War»-spillene inneholder også anabole kjøtthuer, men der klarer de imidlertid å gi dem en forskrudd form for personlighet.

Hele tida roper dine medsoldater hva du skal gjøre og hvor det skal skje. Du følger hele tida en gitt sti, og lurer du aldri på hva du må gjøre. At utfordringen ikke ligger i utforskingen, oppveies imidlertid til de grader av kampene du kjemper underveis. «Killzone 2» trumfer det aller meste når det kommer til beinhard gatekamp med en blanding mellom tradisjonelle og futuristiske våpen. Spillet har en reell tyngde, og du føler virkelig at du er med i kampen der du løper fra skanse til skanse i den evige framrykningen.

De mange fiendetypene ligger imidlertid ikke stille og venter på deg. Heller ikke de nøler med å aggressivt rykke fram til der hvor du holder til. Du er helt avhengig av å holde deg i dekning bak gjenstander, og når selv dette foregår i førsteperson blir innlevelsen herlig god. Det eneste avbrekket fra skytesekvensene er blant annet en fantastisk mech-scene, som godt kunne dannet grunnlag for et helt eget spill.

IKKE FORVENT NOE revolusjon eller hokuspokus fra «Killzone 2». Rent bortsett fra den grafiske og tekniske kvaliteten, er det lite nyskapende å finne i spillet. Men når spillhåndverket utføres såpass bra som det vi her ser, også med en glimrende flerspillermodus med klaner og hele pakka, kan jeg ikke annet enn å smile storfornøyd og glede meg til oppfølgeren.

«Killzone 2» slippes den 25. februar.

Intens skytefest i «Killzone 2»