Intenst & vakkert

Kraften i Tom McRaes musikk ligger ikke i volumet. Den ligger i troen på den gode melodien, en intens innlevelse og på den evige sannhet at less is more.

Ei av fjorårets aller beste plater er signert briten Tom McRae (27). Allerede etter fire takter av debutalbumet «Tom McRae» forstår man at den har en storhet over seg - en nerve som utgjør forskjellen mellom gode plater og de virkelig skjellsettende.

I går ga McRae sammen med sin trio en sterk, men kort konsert på Oslos beste intimscene, John Dee.

Akustisk bølge

Han trenger så visst ikke rockøs og megawatt for å vise muskler. McRaes musikk handler om gode melodier og evnen til å formidle dem.

Tom McRae tilhører singer/songwriter-tradisjonen. Han blir betraktet som en av de fremste representantene for den nye akustiske bølgen, som har fått mottoet «Quiet is the new loud» - etter debutalbumet til norske Kings Of Convenience.

Konserten viste en mer elektrisk utgave av den stillferdige rockeren enn forventet - uten at det er noe negativt.

Han lar sine sangperler få utfolde seg over hele registeret, fra det totalt lavmælte til et pompøst og påkostet rockdriv.

Melankolsk tråd

Tom McRae dyrker det mollstemte. Det er som om han ikler sangene regntøy og lar dem vandre hvileløst ute. Celloen setter duse farger på høstregnet, og blir som melankolien - den røde tråden gjennom konserten. I tillegg kommer resten av bandet med trommer, perkusjon, bass og tangenter. De fyller ut og gir McRaes skarpe, gjennomtrengende stemme rom, dybde og variasjon.

McRae slekter på avdøde ikoner som Nick Drake og Jeff Buckley og nålevende sangere som Ryan Adams og Elliott Smith.

Men i motsetning til den største av dem, Nick Drake, dyrker McRae litt for ensidig melankolien.

I kveld spiller han i Bergen.

<B>MELANKOLSK:</B> Tom McRaes musikk er mørk, melankolsk, desperat, trist og uendelig vakker.