Intenst i Istanbul

ISTANBUL (Dagbladet): Åpningen av den sjette Biennalen i Istanbul vitner om at det har vokst fram et aktivt og internasjonalt orientert miljø for samtidskunst i den tyrkiske metropolen, selv om de mange moskeenes kupler og minareter viser tilbake mot andre kulturelle tradisjoner.

Sorgen etter jordskjelvet farger atmosfæren i den merkbart mer lavmælte millionbyen, som likevel lever de fleste av døgnets timer. Mens mullaenes messing av bønnen mot Mekka kommer over høyttalere til faste klokkeslett, er den ellers så intense musikken stort sett stilnet. Det hviler også ro over Istanbulbiennalens tre utstillinger, som har fått fabelaktige arkitektoniske forhold.

Speilinger

Den tematisk flertydige fellesnevneren for kurator Paolo Colombos utstillingstittel, «Pasjonen og bølgen», speiler seg likevel både fysisk og stemningsmessig i vann. Installert i den dunkelt belyste og underjordiske Yerebatan-sisternen ser man en utstilling som bokstavelig talt skjer foran publikum. Tony Oursler fra USA - Oslo-aktuell i Museet for samtidskunst - projiserer nærgående sekvenser av blunkende blikk på klodeformer via video, slik at de formelig svever som enorme øyeepler over den flytende flaten inne i det gamle vannreservoaret.

Et sterkt og betydningsmessig åpent verk med øyne som bever overfor angstfylte syner, orienterer seg i ukjent terreng eller våker omtenksomt over andre.

Empatien strømmer også gjennom norske Anne Katrine Dolvens nye videoprojeksjon, der kunstneren går tett på modne hender som kjærtegner ungt hår. Det gir sekvensen med den gjentatte gesten over de pustende lette lokkene - som skifter subtilt med lyset - en stille ømhet. Det malerisk vare elektronbildet finner videre visuelt ekko i vannet, og lydmessig akkompagneres Dolvens dempete og bevegende billedformulering av fallende dråper som tegner konsentriske sirkler. I samme suggestive omgivelser får William Kentridge fra Sør-Afrika slepende figurer med middelalderfasong til å vandre i ring i et filmatisk skyggespill, der lyden av religiøse rytmer følger figurenes ferd - men kommer til kort som trøst i den tunge tredemølletralten.

Gresk-tyrkisk

«Pasjonen og bølgen» har musikalsk forankring hos den gresk-tyrkiske sangeren Dalgas (1892- 1945), som ble berømt i byen ved Bosporus. Den var hovedkilden til hans intense sanger, og er det i dag for tyrkiske Füsun Onurs manipulerte foto av den mentale/urbane balansen som forrykkes og tipper over. Ustabiliteten i et samfunn hvor tilliten til den politiske og økonomiske eliten er enda mer rystet gjennom jordskjelvet, blir også materialisert av landsmanninnen Ebru Vzsecens store - og skjøre - «Sukkerlysekrone», som henger i den gamle kirka Hagia Eirini. Der dessuten skulptørene Juan Munoz fra Spania og britiske Gavin Turk står sterkt med sine sosialt utslåtte skikkelser.

Maleriet gir også rom for de emosjoner som kurator Colombo vektlegger. I Dolmabahce Kultursenter spiller britenes berømthet, Chris Ofili, annenfiolin med sin eksotiske miks av glitterpalett og elefantdritt. Inntrykket av Chaba Nemes fra Ungarn med klassisk memento mori i akvarell overfor usikkerheten ved verden, og ikke minst italienske Margherita Manzellis bilder av urbanjungelens smerteridde og suicidale ungjenter sitter som uro i kroppen. En følelse som finner gjenklang både i og etter Istanbul.