Intenst i «Misery Harbour»

Det er driv og intensitet i Nils Gaups «Misery Harbour». Filmen røsker tak i deg, og betar både med sitt dramatiske innhold og sin tegning av en mann i strid med sitt eget jeg. Godt spilt, attpåtil.

Dette er en lettelse å konstatere. Åpningen kan nemlig være egnet til et fortvilet gisp. Der sitter Espen Arnakke, Aksel Sandemoses alter ego og hovedperson i blant annet «En sjømann går i land», som den reneste jypling og snakker litt storsnutet om mord, kjærlighet og hvordan ethvert menneske kan begå drap - bare det blir drevet langt nok. Men så er det Gaup begynner å bygge opp fortellingen, og Nikolaj Coster Waldau inntar Espen-rollen og gjør den til sin. Han er meget god.

Spenning på to plan

Denne ganske redigerte Sandemose-beretningen veksler i tid og miljø, fra Arnakkes hjemby Jante, hvor man altså ikke skal tro man er noe, hans flukt derfra med båt og en opprivende tilværelse i Newfoundland - til åra etterpå og vår manns forfatterliv.

Forfatteren oppstår på tross av Jante og som en følge av hans omgang med svik, kjærlighet og drap i utlendighet. Har han virkelig drept? Det tror ikke litteraturkritikeren Johan (Bjørn Floberg), mens venninnen Jenny (Anneke von der Lippe) lurer.

De ytre omstendighetene er dramatiske nok, men «Misery Harbour» ville ikke holdt mål om vi ikke samtidig opplevde Espens konflikter med seg selv og hans stadige følelse av fornedring.

Det er på denne tosidige spenningen alt hviler, og Gaup bygger det hele nennsomt opp til et drivende drama.

Småproblemer

Filmen har likevel et par problemer. Det ene er tidsperspektivet. Om det går over 15 år fra flukten fra Jante til forfatteren inntar Oslo, slik det kan virke fra skriftlig informasjon, burde Espens fjes strengt tatt vært noe mer tæret av tidas tann. Han holder seg uhyggelig godt. Det andre er forholdet mellom Espen og Jenny. Anneke von der Lippe er alltid god. Hun gjør mye ut av rollen, men den er noe utydelig, og kjemien mellom de to er for vag for lenge. Og fortsatt er det ubegripelig at smektende orkestre må lyde ved ethvert bølgeskvulp.

Bjørn Floberg er nesten spesialist på intrigante sleskinger. Som Johan gjør han sin beste slesking til dags dato.

For øvrig er poenget ved film å bli revet med. Det går fint. Helt uproblematisk dessuten med dansk, engelsk og norsk. Gakk absolutt hen.

GODT SPILL: Nikolaj Coster Waldau som Espen Arnakke i Nils Gaups nye film «Misery Harbour», som får jevnt over gode kritikker i dag.