Intenst nøytralt om dødsstraff

Med enkle effekter og en ublid skildring av virkeligheten har regissør Tim Robbins prestert et dypsindig og sannhetssøkende filmmanifest om dødsstraff. «Dead Man Walking» er filmen som gjennom sin nøytralitet tvinger deg til å velge side.

Skuespilleren og filmmakeren Tim Robbins gjør sin andre regijobb med «Dead Man Walking» (den første var «Bob Roberts»). I en velvalgt gråtone-atmosfære legger han opp til et medmenneskelig kammerspill som i sin avmålthet og balanserte realitetsoppfatning er unikt i Hollywood-sammenheng. Fra virkeligheten Sean Penn er metodisk på høyden i rollen som den unge Matthew Ponchelet, som er dømt til døden for lemlestelse, voldtekt og mord på to tenåringer. Et brutalt rovmord der detaljavklaring og skyldspørsmål ligger åpent.

Susan Sarandon spiller nonnen Helen Prejean, som blir offisiell sjelesørger for den morddømte i ventetida på «death row». Filmen bygger på boka «Dead Man Walking» av virkelighetens Sister Helen Prejean, og Sarandons karakter følger hennes vaklende tro på både Ponchelet og sin egen styrke i forhold til den tunge oppgaven. For en gangs skyld kan vi konstatere at en så pass viktig amerikansk film ikke på noe punkt sklir ut i sentimentalt overspill eller spekulativt fiolinsnørr. «Dead Man Walking» - før øvrig betegnelsen på en dødsdømts siste spasertur før henrettelsen - er en smygende intens opplevelse av et upersonlig miljø de færreste kjenner. Uglamorøs vinner.

Treenigheten Robbins, Sarandon og Penn er uslåelig. Sarandon fikk fortjent Oscar for sin uglamorøse og troverdige tolkning av Søster Helen Prejean, og Robbins\' nesten halvdokumentariske skildring av partene og de pårørende i saken gjennomsyres av stemningsskapende tilbakeblikk og stilltiende engasjement. Et filmatisk vågestykke, som ikke bare er blitt til en glimrende film, men som også åpner for individuell ettertanke.