Anmeldelse Film «Dronningen»

Intenst om forbudt stesønnsex

Begjær får katastrofale følger i den elegante, ubehagelige «Dronningen».

ELEGANT OG UHYGGELIG: Trine Dyrholm briljerer i "Dronningen", der hun fører familien sin inn en umulig situasjon det ikke finnes noen vei ut av. Video: Nordisk Film Vis mer

«Dronningen»

5 1 6

Drama

Regi:

May el-Toukhy

Skuespillere:

Trine Dyrholm, Gustav Lindh, Magnus Krepper

Premieredato:

30. august 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Dronningen»

«Elegant og uhyggelig om lidenskap på ville veier»
Se alle anmeldelser

FILM: Juristen Anne (Trine Dyrholm) går gjennom hjemmet hun deler med den svenske ektemannen og tvillingdøtrene. Hjemmet er moderne, med blanke flater: Det er noe stilig og litt hardt over det.

Det er noe stilig og litt hardt over Anne også. Ektemannen Peter (Magnus Krepper) virker utslitt over å argumentere med henne, han har gitt opp å vinne, men trekker seg også unna kjærtegnene hennes. På jobb er hun en prinsippfast aktor på vegne av samfunnets ofre, som råder dem til å kjempe, og får dem til å gjøre som hun sier.

Striglet hjem

Inn i det striglede hjemmet kommer en skikkelse som er mer rufsete i kantene: Peters sønn fra første ekteskap, Gustav (Gustav Lindh). Den krevende, nærhetshungrende Anne og den plagede Gustav får en tone seg imellom som er først ladet, så direkte flørtende. Det går ubønnhørlig mot øyeblikket da de vil gjøre mer enn å snakke.

Skillelinjer krysses, og når føttene først har trådt over på den andre siden, kan man ikke bare snu og vende tilbake til normalen igjen. Snart har både Anne og Gustav mye å tape, og den de prøver å redde, er seg selv. Men Anne er en mer dreven navigatør enn den unge, uerfarne stesønnen. Hun har et arsenal av retoriske verktøy til rådighet etter et liv i rettssalen, mens han mangler ressurser og troverdighet.

Fantastisk Dyrholm

Slik blir «Dronningen» en historie om en familie som snøres inn i noe det ikke er mulig å komme ut av, og om en person som sakte, skritt for skritt, beveger seg i retning av det utilgivelige. Trine Dyrholm er fantastisk i tittelrollen; mer og mer anspent ettersom hun skjønner at valget hun har står mellom å miste alt eller å handle dypt umoralsk. Bakgrunnshistorien hennes kommer fram i små, velplasserte drypp: Publikum skjønner at Anne er én som har karret seg opp i samfunnet på egen hånd, og ikke har tenkt å miste det hun har tilkjempet seg. I alle relasjoner og forhandlinger er hun den pågående.

Hun har også noen smertelige seksuelle erfaringer bak seg. Det blir ikke til noen banal årsak-og-virkning-forklaring, det er ikke slik at hun tråkker over andres grenser fordi noen har tråkket over hennes – snarere er det snakk om litt uklare, men talende detaljer som utfyller bildet av Anne som én som biter seg fast i det hun helst vil ha, og ikke slipper.

Seksuelt er «Dronningen» rå og direkte. Uten å blottlegge for mye, får Dyrholm fram Annes kolossale viljestyrke, som nok er grunnen til at hun har oppnådd så mye, men som også kan koste henne voldsomt.

Elegant og ubehagelig

«Dronningen» er elegant og ubehagelig, med et elegant glidende og observant kamera. Visuelt er den full av nennsomme, talende bilder. Anne går gjennom skogen med hunden, og kamera dreier rundt, slik at trærne er snart riktig, snart feil vei: Plutselig, før du aner det, er alt blitt annerledes, og du selv er blitt en av dem du egentlig kjemper mot. Her er kvalitet i hver krok: Alle skuespillere er gode, og alle relasjonene er verd å fundere på etter at rulleteksten har gått opp. Det er en tragedie som er forbløffende lett å se på: Intensiteten stiger umiskjennelig, utfallet kunne vært annerledes, og man blir minnet om hvordan det verste du kan gjøre overfor det som betyr mest for deg, er å klamre deg for hardt til det.