Terningkast fem: Den japanske animasjonsklassikeren «Only Yesterday»/«Dagen i går» fra 1991 vises på samtlige av landets cinemateker i september. Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Only Yesterday»

Intenst sjarmerende animasjonsfilm for voksne

«Only Yesterday» er en animert perle fra Studio Ghiblis andre store mester Isao Takahata.

FILM: At Isao Takahata har blitt dømt til et liv i skyggen av sin Studio Ghibli-kollega Hayao Miyazaki, viser først og fremst hvor rik den japanske tegnefilmtradisjonen er. Det tjener liten hensikt å sette de to mesterne opp mot hverandre, men i og med at Miyazaki er Japans mest berømte nålevende filmskaper og Takahata fortsatt i stor grad er et navn for kjennere, er det alltid fristende å påpeke at sistnevntes filmer rommer en emosjonell kompleksitet førstnevnte sjelden er i nærheten av.

Only Yesterday

5 1 6

Animasjon, drama

Regi:

Isao Takahata

Skuespillere:

Miki Imai, Toshirō Yanagiba, Yōko Honna, Michie Terada m.fl. (stemmer)

Premieredato:

5. september (Cinemateket i Oslo), 6. september (Cinemateket i Bergen), 7. september (Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Stavanger og Tromsø) 16. september (Cinemateket i Trondheim)

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Omohide poroporo

«Grønn var min barndoms dal.»
Se alle anmeldelser

Bittersøt
Man finner få bedre eksempler på Takahatas finstemte sensibilitet enn «Only Yesterday», som opprinnelig hadde premiere i 1991, og som denne måneden vises på samtlige av landets cinemateker. 27 år gamle Taeko Okajima arbeider på et kontor i Tokyo, og tilbringer ferien med å hjelpe til på gården til bekjente av familien. Oppholdet vekker gamle minner til live – nærmere bestemt episoder fra da Taeko var ti år gammel – og etter hvert oppheves skillet mellom disse og skildringen av hennes reise ut på landsbygda.

«Only Yesterday» er en kontemplativ film om hvordan tid beveger seg gjennom mennesker, og om hvordan følelser forandres og foredles etter hvert som årene går. Taekos bittersøte refleksjoner over uforløste forelskelser, tapte muligheter og små og store øyeblikk som nekter å slippe taket, er skildret med tiltalende letthet og utsøkt presisjon, og gjennomsyres av en lavmælt humanisme som sender tankene til Takahatas landsmann Hirokazu Koreeda.

Vakker
Som i mesterverket «Ildfluens grav» bygger Takahata langsomt og metodisk opp mot en emosjonell forløsning, og når en av filmhistoriens vakreste rulletekstsekvenser omsider dukker opp på lerretet er det vanskelig å si nøyaktig hvorfor man gråter.

Det eneste man kan si for sikkert er at man nettopp har hatt nærkontakt med en filmskaper som har viet sin karriere til å vise at animasjonsfilm kan være akkurat like poetisk og gripende som filmer med mennesker av kjøtt og blod foran kamera.