Interessant – tross alt

Klisjéfylt henvendelse til vestlige lesere.

BOK: «En usedvanlig krimhistorie» skriver The Guardian om Zoë Ferraris’ debutroman «Rød Sand». Som krimhistorie, isolert sett, er den på ingen måte usedvanlig, snarere er den fylt av klisjeer og forutsigbarheter. Det som er usedvanlig er omgivelsene historien utspiller seg i og de konfliktene det medfører for personene som er innblandet. Det er tross alt interessant.

Saudi-Arabia

Handlingen i boka foregår i Saudi-Arabia, nærmere bestemt i og rundt byen Jidda. Det er lite å utsette på miljøbeskrivelsene, forfatterens kunnskap om landets kultur virker overbevisende.

Ferraris passer da også på å forklare leseren muslimske skikker og kutymer, noe som er greit nok, men som også avslører hvem boka henvender seg til: Den vestlige, ikke-muslimske leser.

Plottet er som følger: Nouf, en av døtrene i den rike Shrawi-familien, blir funnet død i ørkenen. Mistenkelig (eller naturlig) nok er familien lite interessert i å finne sannheten omkring omstendighetene. En av Noufs brødre, Othman, ber heldigvis ørkenføreren Nayir om å etterforske saken i all fortrolighet. Sammen med Othmans forlovede, den liberale obduksjonsassistenten Katya, tar Nayir oppdraget og de skal snart oppdage den ene hemmeligheten etter den andre.

Klisjeer

Litterært avdekker etterforskningen også den ene klisjeen etter den andre: Selvfølgelig har Nouf mistet en sko (som bekrefter at hun har vært i dyrehagen), selvfølgelig har hun skrevet en dagbok (som Nayir finner etter en halvtime på en strand som normalt ville «ta en uke» å undersøke) og selvfølgelig greier Nayir å få den ene etter den andre til å snakke (selv om han verken er privatetterforsker eller politi av yrke). Det hele går så oppskriftsmessig og lett at det nesten ikke er til å tro – og det er det heller ikke, spør dere meg.

Det som er interessant med Rød Sand er måten den avdekker konflikten mellom tradisjon og modernisme på, noe som er forankret strukturelt, i samfunnet og i familien, mellom hver enkelt mann og kvinne og i hvert enkelt individ, mann som kvinne.

Relasjonen mellom kjønnene skildres hele tida i forhold til sømmelighet og usømmelighet, og fortellersynsvinkelen skifter mellom Nayir og Katya; et grep som viser at det er et mannlig og et kvinnelig syn på tilværelsen.

At det for mange i Vesten er aktuelt å lese historier fra Midtøsten, er det liten tvil om. At Zoë Ferraris’ roman i en slik kontekst er opplysende og forståelsesfull, kan jeg gå med på. Men som krimhistorie har Rød Sand knapt nok troverdighet.