Internasjonal forsvarsinnsats

Mye har endret seg i tiåret etter Murens fall, og det er på tide at vi innretter vårt framtidige forsvar ut fra disse endringene.

EU-toppmøtet i Nice løste ikke alle spørsmål om tilknytningsformen for NATO-land som ikke er medlem av EU i forhold til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Nice-møtet etterlot derimot ingen uenighet om at NATO fortsatt skal stå for det militære forsvaret av alliansens medlemsland. Den kollektive forsvarsgarantien i NATO gjelder fortsatt uavkortet. Det europeiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet tar på sin side sikte på å løse det som kalles Petersberg-oppgaver. Disse omfatter evakueringsoperasjoner, samt operasjoner av humanitær og fredsbevarende, men også av fredsopprettende karakter. Sistnevnte type operasjoner refererer seg til FN-charterets kapittel VII og hjemler militære operasjoner ut over det rene selvforsvar for å sikre fred og stabilitet i regionen.

Det er ikke snakk om å opprette en stående, det vil si en permanent oppsatt, Europa-hær. Derimot har EUs medlemsland og en rekke andre europeiske land, blant dem Norge, meldt inn nasjonale styrkebidrag til EUs styrkeregister. Slike internasjonale styrkeregistre er det nå flere av: i NATO, tidligere i VEU og nå altså i EU. Det finnes et nordisk register, kalt NORDCAPS, og et annet i regi av FN, kalt SHIRBRIG. Norge har meldt inn det vi kaller «Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner», som Stortinget tidligere i år ga sin tilslutning til å opprette. Denne er forutsatt å ha et grunnlag på ca. 3500 soldater. Maksimalt 1500 av disse skal kunne delta i internasjonale operasjoner til enhver tid, og styrken skal være operativ i år 2002. Kjernen i innsatsstyrken vil være de avdelinger vi for noen år siden meldte inn til NATOs nye reaksjonsstyrker og til Vestunionens tidligere styrkeregister. Før hadde vi også ca. 2000 personer i en mindre tungt utstyrt FN-beredskapsstyrke. Det er med andre ord de samme styrkene vi stiller til disposisjon i ulike sammenhenger, enten det dreier seg om FN-oppdrag i Libanon eller NATO-oppdrag i Kosovo.

Den forsvars- og sikkerhetspolitiske utviklingen har gjort det ønskelig for oss og for våre alliansepartnere å opprette fleksible, mobile og raskt anvendelige styrker som kan settes inn mange ulike steder, enten det er ute eller hjemme. Internasjonale operasjoner kan være i regi av FN, NATO, EU eller OSSE, men alltid på et folkerettslig grunnlag. Grunnloven stiller ikke særegne krav til i hvilke sammenhenger norske styrker skal kunne delta utenfor Norges grenser. Alle typer internasjonal innsats der norske styrker er med, skal imidlertid godkjennes av Stortinget.

Regjeringen la nylig fram Europameldingen for Stortinget. Vi håper denne vil bidra til en nyansert debatt om de utfordringene vi står overfor, også når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikken. Vi trenger denne debatten ti år etter Murens fall. Mye har endret seg i løpet av dette tiåret, og det er på tide at vi innretter vårt framtidige forsvar ut ifra disse endringene. Den mest påfallende endringen i trusselbildet er at vi på kort eller mellomlang sikt ikke trues av en massiv invasjon av vårt territorium. Men vårt forsvar er slik innrettet at det nettopp er denne eventualiteten vi er forberedt på å møte. Dette må vi gjøre noe med, og det er den viktigste grunnen til at vi i årene framover må gjennomføre en omfattende omstilling av vårt forsvar. Vi er ikke alene her. Også våre alliansepartnere og NATO selv er inne i en dyptgripende endringsprosess.

Norge er i dag langt mindre militært utsatt enn under den kalde krigen, men er fortsatt viktig fra et strategisk perspektiv. Våre enorme havområder med rike naturressurser understreker dette forholdet. Det vil fortsatt være slik at vi må kunne håndtere en situasjon der vi eventuelt settes under politisk eller militært press, og det er ikke gitt at NATOs militære ryggdekning vil være relevant i alle slike situasjoner. Det vil føre for langt her å gå inn på alle sider ved vår endrede sikkerhetspolitiske situasjon. I sum kan vi si at de truslene vi i dag står overfor, er flere og mer uoversiktlige enn tidligere. Vi må mer aktivt forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling ikke bare i vårt nærområde, men også i andre deler av verden.

NATOs hovedoppgave vil fortsatt være å ivareta det kollektive forsvar av medlemslandene. Men samtidig betraktes stadig mer evnen til å gjennomføre internasjonale fredsoperasjoner og partnersamarbeid som fundamentale oppgaver for å trygge sikkerhet og stabilitet i det euroatlantiske området. Med andre ord må vårt forsvar i framtiden innrettes slik at det på samme tid kan sikre vår nasjonale suverenitet og delta i internasjonale operasjoner sammen med våre alliansepartnere. Det er ingen motsetning her. De styrker vi sender ut på oppdrag utenlands, vil være styrker vi også bruker i det territorielle forsvaret. De samme krav til fleksibilitet og mobilitet vil bli stilt. Det vi lærer av å delta ute, som for eksempel i Kosovo, er kompetanse vi også vil ha nytte av i hjemmeforsvaret.

Det er ikke slik at vi kan velge om vi har nok med å forsvare oss selv, eller også være med i internasjonale fredsoperasjoner. Vi må greie begge deler. I mange år har Norge vært en nettoimportør av sikkerhet, og vi vil fortsatt være avhengig av alliert støtte om vi skulle bli angrepet. Da kan det ikke være slik at vi ikke stiller opp ute når våre alliansepartnere ber om og forventer det.

Vi deltar ute i mange land i dag. Det suverent største bidraget har vi i Kosovo. Der går den norske bataljonen inn i en internasjonal styrke ledet av NATO, med et eget mandat fra FN. I mange år deltok vi omtrent på samme nivå i Libanon i en FN-ledet styrke. I begge tilfeller har oppdraget vært å sikre fred. Om vi i framtiden skulle stille styrker til disposisjon for en EU-ledet operasjon, ville formålet være akkurat det samme.

ESDP-samarbeidet er mellomstatlig og ikke overnasjonalt. Norge får delta og påvirke de konkrete operasjonene vi velger å være med i. Men selve beslutningene om å iverksette dem får vi ikke være med på å ta. Den daglige planlegging vil foregå i EUs permanente sikkerhetspolitiske komité og i militærkomitéen, i tillegg til i Den militære stab. Innenfor hver halvårige formannskapsperiode i EU vil vi møte én gang på ministernivå og minst to ganger på embetsnivå . I Den militære stab vil vi bestrebe en tettest mulig daglig kontakt. Vi vil således kunne påvirke utformingen av sikkerhets- og forsvarspolitikken, men ikke være med på å fatte beslutninger gjennom voteringer. Stort annerledes kan det egentlig ikke være, så lenge vi ikke er medlem av EU. Men til tross for disse begrensningene har vi ikke råd til å stå helt på utsiden av det gryende forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Derfor har vi sagt ja til også å bidra med norske styrker om situasjonen skulle kreve det.