PROGRESSIV: Kofi  Annan (venstre), her sammen med Prem Tinsulanonda, har stått aktivt på for en nødvendig reform av FN-konvensjonene om narkotika. Foto:  EPA/BARBARA WALTON
PROGRESSIV: Kofi Annan (venstre), her sammen med Prem Tinsulanonda, har stått aktivt på for en nødvendig reform av FN-konvensjonene om narkotika. Foto:  EPA/BARBARA WALTONVis mer

Debatt: Internasjonal ruspolitikk UNGASS

Internasjonal narkotikareform kommer nedenfra

Hvis ikke FN makter å forandre dagens forbudsregime, vil det stå i fare for å miste sin relevans.

Meninger

Det er nå et halvt år siden UNGASS, da narkotikapolitikk sto på agendaen i FNs Generalforsamling. Skuffelsen var stor blant de som hadde håpet på en narkotikareform.

Hverken avkriminalisering, LAR eller utdeling av rene sprøyter ble nevnt i sluttdokumentet. Ikke engang dødsstraff for narkotikaforbrytelser ble tematisert. Hvorfor? Noen land kapret forhandlingene, og blokkerte enhver oppmykning. Men nå er tålmodigheten i ferd med å ta slutt. Land som Canada og Uruguay bryter med FN-konvensjonene, og går sin egen vei. Internasjonal narkotikapolitikk går en usikker fremtid i møte.

Mens USA har inntatt en mer åpen rolle i forhandlingene, viderefører en gruppe «hardlinere» fra Asia og Midtøsten den blodige kampen. President Rodrigo Dutertes massakre på rusmisbrukere på Filippinene er ett grotesk eksempel på dette. Det er også de mange dødsstraffene i land som Iran, Saudi-Arabia og Kina.

Forrige uke annonserte Kinas president at landet ville støtte Dutertes narkotikakrig med 15 millioner dollar. Det går en vind av narkotikareform over Europa, USA og Latin-Amerika. Men utviklingen går feil vei i mange asiatiske land. Russland står i front for hardlinerne. Dette var tydelig da den russiske delegasjonen entret talerstolen i New York: «Noen pessimister hevder at vi har tapt krigen mot narkotika. Dette er ikke tilfellet. Vi må fortsette kampen».

Slike uttalelser gir umiddelbare assosiasjoner til Nixons og Reagans retorikk, og er heldigvis stadig mer sjeldne. FN syder likevel av spenninger, og en skal være årvåken for å tolke retorikken: Subtile formuleringer om «nasjonal suverenitet», «viktigheten av å følge FN-konvensjonene» og «forebygging, heller enn skadereduksjon» er kodeord som de fleste forstår.

Og selv om majoriteten nok mener at narkotikaproblemet ikke kan løses med straff og forbud, klarer fortsatt hardlinerne å blokkere de fleste forsøk på forandring. Hvordan? I min masteravhandling i statsvitenskap viser jeg hvordan det skjer.

De viktigste avgjørelsene tas i den såkalte «Narkotikakommisjonen» - CND. Kommisjonen arbeider på en måte som gjør det svært vanskelig å forandre dagens politikk.

For det første: Alle beslutninger ved konsensus. Så lenge bare ett av medlemslandene bremser, er det dermed så godt som umulig å skape endring.

For det andre: Det meste av de reelle forhandlingene i CND foregår bak lukkede dører, uten sivilsamfunnets eller andre FN-organers innsyn.

For det tredje: Kommisjonen består i hovedsak av politikere og byråkrater fra justissektoren, heller enn helsesektoren. Når man sammenlikner Anders Anundsens og Bent Høies posisjon ruspolitikken her til lands, blir konsekvensene tydelige: Straff, heller enn avkriminalisering, forebygging og rehabilitering.

UNGASS ble presset frem av Mexico, Colombia og Guatemala, og kom med et friskt håp om forandring. Nå skulle debatten løftes ut av de mørke bakrommene til CND, til medias spotlight i selve Generalforsamlingen i New York.

Men allerede under åpningen av spesialsesjonen i New York i april mistet mange håpet om reell forandring. Det som skulle være et «forberedende dokument» fra CND ble nemlig klubbet som sluttdokumentet til UNGASS. Selve spesialsesjonen var dermed uten innflytelse.

Dagens konvensjoner videreføres. Dødsstraff er fortsatt innenfor konvensjonene, mens et regulert cannabismarked er utenfor. Betyr dette at en narkotikareform er umulig? Ikke nødvendigvis.

UNGASS har tydeliggjort de mange hindrene i FN på veien mot en ny narkotikapolitikk. Avstanden mellom medlemslandene er stor, og FN-maskineriet er tungt. En rusreform neppe vil komme fra toppen. Men forhandlingene viser også at stadig flere tør å heve stemmen mot dagens forbud.

Fra talerstolen i New York erklærte Canadas delegasjon at landet ville etablere et regulert marked for cannabis, og land som Colombia og Tsjekkia gikk også kraftig ut mot dagens forbud.

Norge var en viktig stemme for helse og menneskerettigheter i forhandlingene. Den norske kursendringen ble enda tydeligere for et par uker siden, da Bent Høie åpnet opp for avkriminalisering (selv om han ikke vil bruke dette ordet).

I masteroppgaven min viser jeg hvordan sivilsamfunnet har spilt en nøkkelrolle i presset for en ny narkotikapolitikk.

En bred allianse av brukerorganisasjoner, forskere og menneskerettighetsforkjempere har blitt en viktig stemme i den internasjonale debatten.

Med drahjelp fra personer som Kofi Annan, vår egen Thorvald Stoltenberg og en rekke tidligere latin-amerikanske presidenter, har de effektivt utkonkurrert sine motstandere, blant annet de kristne avholdsorganisasjonene.

Sammen med progressive land i Europa og Latin-Amerika er det derfor grunn til å tro at vi vil se en internasjonal narkotikareform i årene som kommer. For selv om UNGASS-dokumentet i seg selv viser liten tegn til forandring, er det gradvis endring å spore når man studerer FN-systemet nærmere.

Portugal illustrerer dette godt. Landet avkriminaliserte bruk og besittelse av alle narkotiske stoffer i 2001. Den gang ble de møtt med knallhard kritikk i FN-korridorene. Nå har vinden snudd.

Selv FNs kontrollpanel (INCB) - en mangeårig bremsekloss for enhver oppmykning av forbudet - omtaler i dag reformen som en suksess. Den økte aksepten for avkriminalisering viser at endring er mulig i FN-regi. Fortolkningen av konvensjonene er ikke statisk, den blir stadig utvidet og tilpasset virkeligheten. Men hvor langt vil FN gå?

I 2019 holdes et nytt viktig møte i CND. Med UNGASS friskt i minne er det lave forventninger til hva som vil komme ut av dette. Hva som vil skje da, avhenger særlig av hvilke FN-organer blir inkludert i forhandlingene.

I motsetning til CND, har FN-organer som UNDP, WHO, UNAIDS og UNESCO gått inn for avkriminalisering av cannabis. Hvis forhandlingene ikke avgjøres bak lukkede dører i CND, er det dermed større sannsynlighet for forandringer. Spørsmålet er om det går fort nok.

ar landene som går inn for en narkotikareform tålmodighet til å vente på det langsomme FN-maskineriet?

I løpet av de siste årene har både Canada og Uruguay åpnet opp for regulert omsetning av cannabis. Det samme har fire delstater i USA. Ved presidentvalget 8. november skal Arizona, California, Maine, Massachusetts og Nevada stemme over det samme.

Meningsmålingene tyder på at alle disse statene vil åpne opp for rekreasjonell bruk av cannabis. Hvis dette skjer, vil en fjerdedel av USAs befolkning kunne røyke hasj og marihuana lovlig.

I motsetning til avkriminalisering er regulert omsetning klart i strid med FNs narkotikakonvensjoner. Utviklingen i Uruguay, Canada og USA utfordrer derfor FNs kontrollregime langt mer direkte enn avkriminaliseringen i mange europeiske land.

Bent Høies kursendring i norsk narkotikapolitikk vil aksepteres av FN-systemet fordi det kan tolkes «innenfor rammene av dagens konvensjoner». Det kan ikke utviklingen i USA. Hvis ikke FN makter å forandre dagens forbudsregime, er det mulig at de tre konvensjonene, som har vært hjørnesteinen i internasjonal narkotikapolitikk, er i ferd med å miste sin relevans.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook