Internasjonal særklasse

Musikalisert tale mer uttrykksfull enn den fineste diktekunst.

CD: At Fredrik Fors er en fin musiker vet alle som går jevnlig på konsert med Oslo-Filharmonien, der Fors er alternerende soloklarinettist. Men at han var god som vi kan høre på plateutgivelsen på franske Harmonia Mundi, i serien «Les Nouveaux Musiciens», kommer likevel som en overraskelse.

HAN FYLLER hele plata, sammen med Sveinung Bjelland på klaver, i en serie som allerede har etablert seg som prominent og internasjonalt utpakkingssted for nytt og ungt talent.

Og Fors griper sjansen med begge hendene. Han har satt sammen et kresent program i randen av standardrepertoaret, med Debussy, Alban Berg og Poulenc som mine høydepunkter. Og han vet hva han kan, all musikken han spiller løfter fram hans suverene tonedannelse. Klarinetten er jo ellers noe av det mest utsøkte som finnes i så måte, med et sømløst spenn fra det sensuelle til det nesten smertelige. Og Fors drar det hele med en imponerende sans for nyanser og med dyp forståelse for musikkens poenger.

Det deler han med Sveinung Bjelland på klaveret, som spiller helt opp til Fors\' kvaliteter.

Pianisten Maurizio Pollini er til gjengjeld noe av det best etablerte som finnes for tida, på sitt instrument, der han forener briljant teknikk med en dyp og analytisk fundert forståelse for musikken han spiller. På sin siste utgivelse tar han fatt i Schumann, og gir oss to av komponistens flotteste klaversykluser, «Davidsbündlertänze» og «Kreisleriana», i tillegg til «Konsert uten orkester op. 14» og litt til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER kjente og kjære toner, som Pollini med sitt mesterskap får til å klinge som om de var helt nyslåtte. Han får klaveret til å synge så melodisk at du glemmer hvordan klaveret tross alt er et slags slagverkinstrument, og meisler ut Schumanns siselerte detaljer med største presisjon. Og samtidig kan han stramme grepet om formen, slik at forløpet lyser opp i en ny klarhet, som helt og fullstendig vaksinerer den mot føleri.

Som er noe annet enn følsomhet. Det har Pollini i rikt monn, og det har også en annen stjerne på platehimmelens firmament, nemlig mezzosopranen Anne Sofie von Otter . Hun trenger knapt noen introduksjon for et norsk publikum, heller ikke når hun griper til kunstmusikkens halvt ukjente og tidlige fase, med navn som Monteverdi, Kapsberger, Caccini, Frescobaldi og Purcell.

OG HUN vet hva hun gjør, har en teft for egenarten også i dette repertoaret slik at hun ikke overspenner uttrykket. Slik framstår utgivelsen i takt med sin undertittel, som en liten sangbok, med musikkens nyvunne melodiske åre som samlingspunkt.

Det dreier seg om musikk der tekstforståelsen er alfa og omega. Og von Otter vet så visst hva hun synger i disse korte skissene av erotisk kjærlighet, av savn og troløst bedrag. Slik, gjennom en årvåken nyanse akkurat på rett plass i foredraget, gjenvinner disse små mesterstykkene den friskheten de må ha hatt, den gang de ble skapt og erobret musikkverdenen som noe ganske nytt, en musikalisert tale mer uttrykksfull enn den fineste diktekunst.