Internett kroppspresser oss. Hva gjør vi når vi ikke lenger klarer å logge av?

Normalt er det nye latterlig.

Meninger

Jeg vokste opp med en feit Bond. Det vil si: Jeg gjorde selvfølgelig ikke det; det har aldri eksistert en feit James Bond, men folk påstår det. På Internett gjør man seg morsom på bekostning av kroppen til Roger Moore. Da han debuterte i rollen i 1973, var han en alminnelig slank 46-åring, slik de så ut den gang, med underhudsfett, selv i actionroller. Når den samme kroppen noen generasjoner etter fungerer som punchline, sier det noe om hvor mye høyere krav vi nå stiller til hverandre og oss selv.

Kroppen min gjør fortsatt det meste av det jeg ber den om, men det hadde vært kjekt å få på seg buksene jeg kjøpte for fem år siden, og som jeg ikke har fått meg til å kaste. Det fins klare grenser for hva jeg er villig til å gjøre for å gå ned de kiloene, og jeg anser ikke kroppen som en fiende som må overvinnes. Der er jeg lykkelig fri for de tankene som plager mange yngre mennesker og særlig unge kvinner, de som tyner seg selv med andres forestillinger om perfeksjon. De som streber etter en kropp som en ikke kan oppnå gjennom et helt vanlig liv med helt vanlig sunn mat, og et ansikt bare en kirurg kan lage.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På tampen av i fjor dukket det opp en debatt som begynte med en advarsel mot banan. Snart ble det en debatt om signaleffekt og hva man kan si i offentligheten dersom en skal unngå å gjøre livet enda vanskeligere for unge mennesker som har eller kan pådra seg spiseforstyrrelser. Linnéa Myhre skrev dette til Espen Donali: «Du er heldig som slapp å vokse opp på Internett, og som mest sannsynlig slapp å bli eksponert for bilder av perfekte kropper og spinatsmoothiesoppskrifter fra morgen til kveld. Du er heldig som slipper å åpne nok en hjernedød «disse julekaloriene bør du passe deg for»-artikkel i ren automatikk.» Som den praktisk anlagte, men samtidig 54 år gamle mann jeg er, tenkte jeg umiddelbart at hvis man vil unngå å bli utsatt for press fra Internett, kan man slutte å utsette seg for Internett. Man kan for eksempel logge av og lese en bok eller rense sluket i dusjen. Etter kort overveielse gikk det opp for meg at sånn er det ikke. Dette kan høres ut som ironi, men er bare en resignert erkjennelse: Avknappen er ikke lenger et gangbart argument. Unge mennesker lever på og gjennom nettet. For meg å fortelle ungdommen at den ikke trenger å være på nettet hele tida, er som om en mann fra 1950-tallet skulle be meg flytte ut i skogen til en hytte uten innlagt vann og elektrisitet. Og hvis man er en ung kvinne som bryr seg om vekta og tenker på den flere ganger om dagen, hvilket kanskje vil si de fleste unge kvinner, åpner man de hjernedøde julekaloriartiklene. Selv lar jeg være å klikke på ribbestoffet, men det betyr ikke at jeg er klokere enn de som gjør det, kun privilegert.

Bilder av kroppen til Daniel Craig får meg til å tenke på den forsakelsen han må gjennom for å kunne bekle rollen som vår tids James Bond. Det er en kropp som står til filmene den er en del av: Innadvendt, selvopptatt og humørløs. Takke meg til Roger Moore-Bonds underhudsfett, humor og livsglede. Det er riktignok den arrogante og kvinnediskriminerende humoren og livsgleden til en velstående, hvit, middelaldrende mann på 1970-tallet, men likevel.

Jeg går i trapper, rusler en tur, tar en og annen økt på det knevennlige, men ikke plagsomt stilige treningsapparatet ellipsemaskinen. Dette er den innsatsen jeg er innstilt på å gjøre, og jeg kommer ikke under noen omstendighet til å gi avkall på kos. Det eneste jeg ønsker er å kunne knyte skoene uten å få magen klemt opp i lungene, men det kan jeg også leve med, hvis det er prisen å betale for en sjokoladebit til kaffen og et glass vin på en tirsdag.

I all hovedsak er det en dårlig idé for middelaldrende menn å fortelle unge kvinner hva de bør gjøre, tenke, spise og være opptatt av. Jeg skulle ønske at ungdom slapp kroppspresset, og er usikker på hva som skal til for at det blir borte eller i det minste avtar. Det vil sikkert hjelpe om vi som uansett ikke trenger eller har tenkt å slanke oss, lar være å åpne kaloriartiklene, slik at mediene vil vurdere andre måter å skaffe seg klikk på. Men siden det er lettere å gjøre noe med mediene enn med mediebrukerne, følger her noen oppfordringer til redaktørene:

•Det er ikke lenger nødvendig å skrive så mye om kaloribomber. Vi har gjennomskuet majones.

•Ikke bruk modellkropper til å illustrere alminnelig journalistisk stoff om brystkreft og erogene soner.

•Gjør de vanlige kroppene synlige uten å lage noe vesen av det. Altså ikke som når undertøyprodusentene lager kampanjer med alminnelige kvinner som om de var et artig unntak fra virkeligheten.

•Slutt å offentliggjøre før- og etter-bilder når kjendiser har slanket seg. Ikke hyll dem som om de har vunnet en konkurranse vi alle er med i, og som vi andre åpenbart har tapt.

•Hvis dere virkelig mener vi bør vite mest mulig om The Kardashians, må dere forklare hvorfor.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook