Intet er fredet

Skal samfunnskritikken ta hensyn? Hvor skal grensen gå?

NY SERIE:  Assad Nasir skal skrive en serie kronikker for Dagbladet og vil i tiden fremover ta opp flere kritikkverdige forhold, både i det norsk-pakistanske miljøet og samfunnet forøvrig. Dette er den første.
NY SERIE: Assad Nasir skal skrive en serie kronikker for Dagbladet og vil i tiden fremover ta opp flere kritikkverdige forhold, både i det norsk-pakistanske miljøet og samfunnet forøvrig. Dette er den første. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Samfunnskritikken er viktig for å føre samfunnet videre. For å få bevegelse i samfunnet. For å bevege tanken og holdningen. For å bevege handlingen. Kritikkens fremste mål er å peke på, sette fingeren på, noe som ikke er bra og som bør endres, og gjennom denne påpekningen få til en endring av holdning og praksis.

Den eller de som blir kritisert vil, selvfølgelig og naturligvis, motsette seg kritikken. Det er viktig å huske på at når vi snakker om samfunnet så snakker vi om mennesker. Samfunnet er ikke en abstrakt masse av noe uidentifiserbart. Samfunnet består av individer, deg og meg. Så samfunnskritikk er kritikk av individer. Det er en kritikk av individers tanker, holdninger, meninger og handlinger. Derfor kan, og vil, kritikken nok føles krenkende på individet. Ingen av oss liker å høre at det vi tenker, mener og gjør er galt. Men å tale opp mot og kritisere verdier som strider mot de etisk og moralsk riktige verdiene er nødvendig. Og man bør merke seg at det er ikke nødvendigvis flertallets moral som er den riktige.

Skal samfunnskritikken ta hensyn? Hvor skal grensen gå? Etter seks år som fast spaltist i Utrop har jeg kritisert det meste, være seg innen politikk, religion eller folks manerer. Og ofte har kritikken rettet seg mot etniske eller religiøse minoriteter. Og jeg har lurt på om det er riktig å «gå løs på» en minoritet som kanskje allerede har en utsatt stilling i samfunnet. Mens jeg har lurt på dette har jeg likevel fremført kritikken uten å ta andre hensyn enn fremførelsens anstendighet. For det er ikke nødvendig å æreskjelle kritikkens mottaker. (Jeg har muligens syndet på dette punktet, men målet er i hvert fall å ikke gjøre det).

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer