SELVBIOGRAF: Tegning av Michel de Montaigne, som levde mellom 1533 til 1592. Foto: Wikimedia commons
SELVBIOGRAF: Tegning av Michel de Montaigne, som levde mellom 1533 til 1592. Foto: Wikimedia commonsVis mer

«Intet menneskelig er meg fremmed»

Selvbiografien er like gammel som litteraturen.

«Enhver er seg selv nærmest,» sier vi, eller «Proxumus sum egomet mihi» (Jeg er meg selv nærmest), som det heter hos komedieforfatteren Terents, også kalt «afrikaneren». Han spredte disse ordene til sitt romerske publikum i det andre århundret før Kristus. Et annet sitat fra ham lyder: «Homo sum, humani nihil a me alienum puto», eller som vi sier:

«Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed.»

Man skulle nesten tro han hadde stått fadder til bølgen av selvbiografiske skrifter som strømmer gjennom den samtidige litteraturen.

I dag anmelder vi to bøker der forfattere skriver om seg selv, Agnar Mykles «Prinsessen på bordet!» og Stig Larssons «Når du kjenner at det begynner å ta slutt». Mykles bok foregriper Knausgård & Co. Men Mykle var heller ingen pionér.

Til alle tider har forfattere øst av sine egne liv, mer eller mindre tilslørt. Selvbiografien, enten den har form av dagbøker, essay, poesi, brev, reiseskildring, bekjennelser, lyrikk, memoarer — er like gammel som litteraturen selv.

Forfattere som skriver det man kan kalle oppdiktede fortellinger, avviser ofte spørsmål om de har brukt seg selv som modell. Forfattere som skriver selvbiografier, må derimot innrømme at virkeligheten er utgangspunktet.

Når mange av dem likevel bruker betegnelsen roman på bøkene sine, kan det ha to årsaker. Enten mener de faktisk at det er umulig å skrive naturalistisk/realistisk og at alle tekster dermed er en form for diktning. Når det gjelder norske forfattere, er det også en mulighet at de bruker roman-etiketten for å komme inn under innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Den triste bohem-høvdingen Hans Jæger ble kjent for sitt første bud: «Du skal skrive ditt eget liv.» Han forsøkte så godt han kunne, men nådde ikke ut i samme grad som Knausgård, Espedal, Grimsrud, Frobenius, Hjorth, Solstad, Skomsvold og flere andre norske samtidsforfattere.

Samtidig virker det som om Jægers slagord har hatt bred gjennomslagskraft hos dagens brukere av blogger, twitter og facebook. Folk kappes om å skrive selvbiografiske tekster. Men som alle selvbiografers store far, Michel de Montaigne (1532-1593), uttrykker det: «Alt vi gjør, er å kommentere hverandre. Vi har en overflod av kommentatorer, mens det er stor mangel på forfattere.»

Dette skriver Montaigne i det aller siste essayet i hans samlede skrifter i tre bind, «Om erfaring», kanskje det nærmeste han kommer å skildre selvbiografiens motivasjon:

«Ingen tørst er mer naturlig enn tørsten etter erkjennelse. Vi prøver alle midler som kan tenkes å lede til den. Når fornuften svikter oss, tyr vi til erfaringen — som er et svakere og mindre verdig middel, men sannheten er en så stor sak at vi ikke kan forkaste noen utvei som kan føre frem til den.»

Montaigne bør definitivt leses av potensielle selvbiografer. Og alle andre som vil bli litt klokere. I år som i fjor anbefaler jeg hans tre bind essay som lektyre i sommermånedene. «Om vi går aldri så meget på stylter, er det likevel våre egne ben som må bære oss. Selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe,» skriver han, til den som måtte kjenne stormannsgalskapens klamme hånd stramme grepet.

Eller for den som er fylt av uro, og hvem er ikke det? «Jeg er lett og sikker på foten og vet ikke hva som er vanskeligst å holde i ro, kroppen eller sjelen.»