Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Intet nytt fra bohemfronten

Skudd i mørket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Historien har alt som trengs, og mer enn det. En femme fatale fra Kongsvinger som blir midtpunkt i en krets av tidas store kunstnere, folk som Kristianias bohemer, Munch og Strindberg. En hedmarking, av det finere slaget, som gifter seg med en tungtalkoholisert og lettere satanistisk polsk forfatter, Stanislaw Przybyszewski. Dagny Juel levde sitt liv blant nybohemen i vår hovedstad, før hun dro videre til Berlin og Polen, inntil den tragiske slutten i Tbilisi, drept av en sjalu elsker. Utgangspunktet er mer enn godt nok. Men det er allerede skrevet to biografier om Juel, i tillegg til at hun har fått atskillig omtale andre steder. La det være helt klart: «Skuddene i Tbilisi» er en bagatell. Men selv i en slik målestokk: Hva har Kristin Valla å bidra med?

Reiselyst

I alle fall ikke noe nytt. Da tenker jeg ikke bare på at Valla driver med gjenbruk. Men på at ingen leser vil kunne klage på at bokas analytiske dimensjoner blir påtrengende. Det meste man kan lære av «Skuddene i Tbilisi», er at reiseberetningen er i ferd med å bli tidas hegemoniske sjanger. Grepet er å flette en biografisk skildring av Juel - lånt fra andre, men med ivrig bruk av egne fargestifter - inn i en reiseskildring. Kildemessig befinner Valla seg i en paradisisk tilstand, før Alnæs. Det er umulig å vite når hun har grunnlag for sine observasjoner, når hun spekulerer fritt. Men hun reiser altså i bohemens fotspor.Hva kommer det så ut av Vallas beskrivelser av byer som Berlin, Kraków, Warszawa og Tbilisi? Omtrent det som står i en hvilken som helst turistguide, pluss et og annet personlig møte, med den bonus at vi får vite at Berlin «er ladet av en voldsom kreativ spenning», at den er «et laboratorium for ideer» og at her «er alle på besøk».Man blir pepret med slike fraser. Man blir utsatt for konstruerte overraskelser og oppdagelser. Mens alt tyder på at her har det vært folk før. Men først og fremst sitter man igjen med et klart inntrykk av at andre land er annerledes og mindre komfortable enn fedrelandet.

Mytene

Valla forsøker å «gå dypere inn i myten omkring denne originale og sterke kvinnen.» Oppfølgingsspørsmål 1: Dypere enn hvem? Neppe enn andre som har skrevet om Juel. Oppfølgingsspørsmål 2: Dypere for å bli der? Riktignok tror Valla at Juel bedrev mindre utagerende festing enn mytene har villet ha det til. Men samtidig gjør hun en stor innsats for å forbli i mytene. Dagny Juel var, får vi høre, «født med et usedvanlig forførerisk blikk.» Og ikke bare det, men «bohemlivet lå latent i henne fra fødselen av.» Ikke rart det gikk som det gikk.Når Valla kommer til veis ende, og gåtene er like store og mange, resignerer hun tilsynelatende. Det er visstnok sønnens beskrivelse av Juel som fanger dette livet best: «Hun var en lysets engel.»

Språkvansker

Dette er en tekst med store språkvansker. Ikke først og fremst fordi Valla ferdes i land hvor man anvender andre språk enn vårt utmerkede morsmål. Det er i møtet med sitt eget språk, at Valla får problemer. Noen på forlaget burde påtatt seg å tolke. Boka begynner i adjektivhelvete, med en skildring av Juels siste øyeblikk. Vi blir presentert for det «kostbare møblement», «fransk snitt», «ekstravagante tapeter», «utsøkte toalettartikler», en «elegant» kvinne. Bokas billedspråk vil ikke være dårligere. Som når «natten har lagt glasur på epletrærnes grener.» Dumt at det la seg på grenene, kan man si. Så godt som det av og til kan være med glaserte epler. Og om Kristianias kafeer heter det at de er «mettet av fremmedfølelse og livstretthet.»I «Skuddene i Tbilisi» har klisjeene i alle fall aldri grunn til å føle seg fremmede.

Ubeskrivelig

Tidvis sklir fortellingen greit. Men den holdes i en særegen form for høystil, med til dels gammelmodig syntaks og vokabular. Og til tross for all språklig fargelegging, har Valla behov for å fortelle oss at språket kommer til kort. Juel er rett og slett «ubeskrivelig» Når forfatteren for en gangs skyld har noe positivt å si om tilstanden der østpå, som når hun roser maten i Tbilisi, skriver hun: «Den er fantastisk. Det finnes ingen andre måter å beskrive den på.» Å, jo da. Man kunne for eksempel si det Valla sier litt lenger nede på samme side, denne gang om georgisk vin: «Den er svært god.» Det er dessverre mer enn hva man kan si om «Skuddene i Tbilisi».