ALBUM: «Artisten & Marlene» selger seg selv inn som et epos.

Det viser seg ikke bare gjennom den utmattende spilletiden – femten spor fordelt på 71 minutter – men også den overordnede kjærlighetsfortellingen: To ballettdansere får mulighet til å blåse nytt liv i sin ungdomsforelskelse idet de «havner under vingene til samme operaeier i Russland», skal man tro presseskrivet.

Høres det kjent ut? Det er kanskje ikke så rart. I motsetning til den engelskspråklige, tidvis rørende americanaflørten «Francis’ Lonely Night» (2004), er Janove Ottesens andre soloalbum til forveksling lik en Kaizers Orchestra-plate.

Selv når man ser bort fra de kreolske rytmene, Sjakalens rabiate fakter og det diabolske pumpeorgelet («Om Me Går Ner»), er det lite som skulle tyde på at «Artisten & Marlene» ikke finner sted i samme univers som katalogen til det (enn så lenge) oppløste Bryne-bandet: En kullsort, tegneserieaktige verden der klokkene ser ut til å ha stanset rundt 1917, og det stadig er intet nytt fra Vestfronten.

Som tenåring fant jeg mye glede i å grave meg ned i Kaizer-fiksjonen, men etterhvert har den vist seg å være rimelig emosjonelt begrenset. Som Maria Horvei skrev i sin anmeldelse av «Violeta, Violeta Vol. II» (2011): «Eit sverd laga i papp kan aldri borra like djupt som eit smidd i jern.»