STADIG MER EKSTREMT: Etter Harvey-flommen virket det ikke som noe uoverkommelig problem for USA og Texas å bygge opp Houston igjen, selv om det ble veldig dyrt. Men hva nå, etter at hele Florida antakelig blir rasert? Hva skjer hvis slike ekstrem-katastrofer kommer oftere og oftere? Hvis storby på storby blir ødelagt, år etter år – hvor lenge vil man være i stand til å bygge opp infrastrukturen vi alle er avhengige av? Foto: NTB Scanpix
STADIG MER EKSTREMT: Etter Harvey-flommen virket det ikke som noe uoverkommelig problem for USA og Texas å bygge opp Houston igjen, selv om det ble veldig dyrt. Men hva nå, etter at hele Florida antakelig blir rasert? Hva skjer hvis slike ekstrem-katastrofer kommer oftere og oftere? Hvis storby på storby blir ødelagt, år etter år – hvor lenge vil man være i stand til å bygge opp infrastrukturen vi alle er avhengige av? Foto: NTB ScanpixVis mer

Stortingsvalg og klimakrise:

Intet rasjonelt menneske kan ønske seg den utviklingen vi ser nå

Klimakrisen er global, men noen ganger kan selv et lite land få stor betydning. Jeg ønsker å støtte den ene tingen Norge kan gjøre for å unngå at verden havner i en klima-apokalypse.

Meninger

«Hva er dette for noe? Er dette normalt?»

Det er noen uker siden nå. Jeg satt i en kajakk, og padlet stille gjennom en elv i svenske Dalsland. Det samme stykket hadde jeg padlet flere ganger tidligere, hvert eneste år siden jeg var 16. Familien min har et sommerhus der, og siden vi kjøpte det har jeg vært der hver eneste sommer. Huset ligger ved et vann, og i enden av vannet er det en liten og avskjermet elv. Der padlet jeg nå. Men elven fremstod på en måte jeg aldri før hadde opplevd. Bunnen var full av brune og grønne planter som slynget seg oppover, helt mot overflaten. Jeg kunne se hver revne, hver stein. Jeg kunne følge stilken til vannliljene helt til de traff bunn. Vanligvis var elven full av vann, med krusninger og bobler og stryk. Jeg hadde aldri sett slike planter her før. Vannet beveget seg knapt. Det var stille, nesten dødt.

«Det her virker ikke riktig», tenkte jeg. «Noe er galt».

Det føltes guffent. Naturen jeg kjente så godt var forandret. Men så seg det innover meg: Plantene på bunnen hadde alltid vært her. Men det var først i år jeg kunne se dem. Vannstanden i innsjøen som elva renner ut av hadde nemlig aldri vært lavere, så langt tilbake noen i området kunne huske. Dalslandsregionen hadde omtrent hatt tørke i lengre tid. Det hadde knapt kommet regn hele våren. Sist høst var det også lite som kom. Elven jeg var så glad i hadde blitt en skygge av seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grunnen til at jeg forteller dette, er at den kajakkturen ble en ny påminning for meg om hva jeg skulle ha i bakhodet ved høstens valg. Den lokale tørken i Dalsland – og den ekstremt lave vannstanden i «min» elv – er bare et av mange symptomer på at klimaet holder på å endre seg. Starten på sommeren hadde jeg tilbrakt i Bergen, byen jeg bor i til vanlig. Der var problemet omvendt. Der hadde regnet flommet ned, nærmest uten stopp. I juni regnet det 27 døgn på rad. Det var ny rekord for juni. Det gjelder ikke bare Bergen. I omtrent hele Norge har nedbøren økt kraftig. I følge klimamodellene burde det ikke skjedd før om noen tiår, gitt den beskjedne temperaturøkningen vi har hatt til nå. Men utslippene av klimagasser har fått økosystemene på kloden til å begynne å røre på seg, på måter vi ennå ikke forstår fullt ut.

For de fleste av oss i Norge er disse endringene fortsatt små og overkommelige. Ja, det kan være noe uggent ved det, å se naturen forandre seg foran ens øyne. Det kan være deprimerende å vite at det ikke kommer til å bli mindre regn i Bergen i tiden fremover. Det kommer bare til å bli mer. Men enn så lenge er det ikke dramatisk. Det er det til gjengjeld andre steder. I sommer ble store deler av Sør-Europa herjet av livstruende skogbranner. På TV kunne vi se hvordan flammene slikket mot himmelen, fra åsrygg etter åsrygg. I USA ble Houston i Texas – USAs fjerde største by – nylig druknet i ødeleggende vannmasser. Orkanen Harvey slapp ufattelige 120-130 cm med regn i løpet av bare få dager. Det kan godt være at orkanen Harvey ville funnet sted også uten klimaendringene. Men som flere klimaforskere har understreket, skyldes de enorme mengdene med regn etter all sannsynlighet at klimaet har endret seg. Mens jeg skriver dette, er en ny orkan på vei mot USAs sørkyst. Orkanen Irma – en orkan med mer energi enn noen annen orkan i Atlanteren noensinne – la de tropiske øyene Barbuda og St. Marten fullstendig øde. Når denne artikkelen blir publisert, er den antakelig i ferd med å rasere Florida. Også Irma har antakelig blitt mer intens på grunn av klimaendringene.

Hver for seg, kan det godt være at noen av disse tingene kunne skjedd også i en verden uten klimaendringer. For at klimaforskere skal være bombesikre på at en enkelthendelse kan tilskrives klimaendringene, trengs lange tidsserier og grundige undersøkelser. Men det vi opplever nå er en lang rekke med værfenomen som ikke er normale. Ekstremvær, tørke, usannsynlige regnmengder, poler som smelter, stormer som er sterkere enn de noen gang har vært. Det skjer ikke hver for seg. Det skjer på samme tid. Og det kommer bare til å bli verre.

I dag er det ikke lenger så mange som tviler på at klimaendringene finner sted. Men mange har ikke tatt inn over seg hvor alvorlig det faktisk er, og hvor farlig situasjonen kan bli i løpet av livsløpet til mange av oss som lever nå. Over en viss temperatur – når det både er fuktig nok og varmt nok ­– kan mennesker rett og slett ikke overleve ute. Sommeren 2015 var det nesten så varmt i deler av den persiske gulfen. Det vil si at folk måtte holde seg inne for å unngå å dø. Mot slutten av dette århundret – noen tiår fra nå – kan slik varme bli vanlig i deler av Sør-Asia, der det allerede i dag bor halvannen milliard mennesker. Samtidig kan avlinger komme til å slå feil i stor skala, noe som kan føre til matmangel over store deler av kloden.

Nærmere våre breddegrader kan det bli infrastrukturen som blir det største problemet. Etter Harvey-flommen virket det ikke som noe uoverkommelig problem for USA og Texas å bygge opp Houston igjen, selv om det ble veldig dyrt. Men hva nå, etter at hele Florida antakelig blir rasert? Hva skjer hvis slike ekstrem-katastrofer kommer oftere og oftere? Hvis storby på storby blir ødelagt, år etter år – hvor lenge vil man være i stand til å bygge opp infrastrukturen vi alle er avhengige av? Det er dette den anerkjente klimaforskeren og klimaaktivisten James Hansen lenge har advart mot: At de store stormene vil bli den første store endringen vi i den vestlige verden virkelig merker på kroppen. Og hva skjer hvis milliarder av mennesker samtidig setter seg i bevegelse for å komme til mer nordlige breddegrader, der temperaturene fortsatt er levelige og det fortsatt er gode avlinger? Vil samfunnene våre i være i stand til å takle noe slikt, eller vil statene bryte sammen?

For min del har disse utfordringene blitt noe jeg ikke klarer å la være å tenke på. Hvis jeg skulle tenkt strategisk for egen del, ville jeg brukt all min tid på det jeg har som jobb – å forske på islam, innvandring og integrering – i stedet for å engasjere meg i klimaspørsmålet. Men utfordringene har blitt så akutte at jeg ikke klarer å la være. For mange av oss er tanken på at sivilisasjonen kan bryte sammen så stor og absurd at vi ikke klarer å ta det inn over oss. Men betenk da alle de mellomstore problemene som vil bli verre i tiden som kommer. Hvis du er bekymret for veksten i antallet flyktninger – de vil det bli flere av. Hvis du er bekymret for økende økonomisk ulikhet – den vil forsterke seg på grunn av klimaendringene. Hvis du er bekymret for økende politisk og religiøs ekstremisme – det har det historisk vært mer av i perioder med klimaendringer og ressursmangel. Hvis du er av dem som setter pris god vin, god kaffe eller god sjokolade – vit at både vinhøsten, kaffe- og kakao-avlingene nå er truet i mange deler av verden.

Intet rasjonelt menneske kan ønske seg en utvikling som den vi ser ut til å få. Likevel er vi her, i 2017, og en del av dette vil antakelig skje enten vi vil eller ikke. Den vitenskapelige måten å angi hvor mye C02 som finnes i atmosfæren kalles parts per million (ppm), deler per million. Før den industrielle revolusjonen var det 280 ppm. I 1997, da Kyoto-avtalen ble undertegnet, var det 363. I dag er det 407. Det har gjort at temperaturen har økt med over en grad, og karbonet vi allerede har sluppet ut vil føre til ytterligere oppvarming, selv om vi skulle fått utslippene ned til null i morgen. Klimaendringene er her, enten vi vil eller ikke. Spørsmålet er ikke lenger om vi kan unngå farlige endringer. Det kan vi ikke. Det er allerede farlig, og verre vil det bli. Spørsmålet er om vi klarer å unngå endringer som er så katastrofale at de i ytterste konsekvens kan få sivilisasjonen slik vi kjenner den til å bryte sammen. Akkurat nå ser det ikke lyst ut.

Den globale politikken fram til nå kan nemlig ikke karakteriseres som annet enn en dundrende fiasko. Allerede for tretti år siden ble det global oppmerksomhet om klimaproblemet, da Brundtland-rapporten om bærekraftig utvikling ble lansert i 1987. I 1997 ble Kyoto-protokollen vedtatt. Men siden det har utslippene bare fortsatt å øke. Fram til i dag er det så godt som ingen land som har ønsket å redusere sine egne utslipp. De aller fleste har forsøkt å skyve det over på andre. Den globale mekanismen for å redusere klimautslipp har vært et kvotemarked for kjøp og salg av klimakvoter. Dette markedet har ikke fungert. I stedet for å føre til effektivitet og samhandling, har det ført til ansvarspulverisering og handlingsvegring. Dessuten har det aldri blitt diskutert å redusere tilgangen på fossil energi – altså å redusere selve produksjonen av kull, olje og gass. Alle landene som har mulighet til det har gjort akkurat som Norge. Man har fortsatt å hente opp så mye olje, kull og gass som man bare klarer. Og fossile brennstoff som hentes opp, har en tendens til å bli brent.

Alt dette er egnet til å gjøre noen og enhver deprimert. Kan vi gjøre noe med dette? Nei, er det en del i Norge som sier. Norge er et lite land i verden. Det vi gjør har forsvinnende liten betydning sammenliknet med hva USA og Kina gjør. Derfor, sies det, er det ikke noen vits i å gjøre kostbare endringer her hjemme.

Til alle som tenker slik vil jeg stille et spørsmål. Har dere tatt en ordentlig vurdering av hvilke alternativer vi har i Norge? Har dere stoppet opp, vurdert hvilke alternativer vi har, og undersøkt hva som kan bli konsekvensene dersom Norge endrer på politikken sin? For noen er kanskje svaret ja. Men for mange andre tror jeg nok svaret er nei. Vi mennesker er nemlig verdensmestre på rasjonalisering. Vi bestemmer oss spontant for noe, og det er som oftest det handlingsalternativet som er mest behagelig og som krever minst av oss. Og først etterpå kommer vi opp med grunner overfor oss selv om hvorfor det var den riktige tingen å gjøre.

For oss i Norge er det ingen tvil om hva som er det enkleste og mest behagelige alternativet på kort til mellomlang sikt. Det er å fortsette akkurat som før. Fortsette å lete etter mer olje. Fortsette å sette av store mengder oljepenger på bok. Da er det fristende å finne argumenter for at akkurat dette tilfeldigvis også er det beste vi kan gjøre for klimaet. Verden vil jo trenge olje og gass fremover? Vår produksjon er da renere enn gjennomsnittet? Hvis vi faser ut vår egen produksjon, vil det vel bare bli erstattet av kull? Ja, kanskje er det slik det forholder seg. Men er det ikke et pussig sammentreff at nøyaktig den samme politikken som vi i Norge har økonomisk interesse av, tilfeldigvis er den politikken som også er best for det globale klimaet?

Likevel kan ikke dette argumentet avvises helt. Norge er tross alt et lite land i verden. Men Norge har tidligere har vist at et lite land kan få stor betydning for klimapolitikken, selv om det er lite kjent. Den globale klimapolitikken vi har i dag ­– kvotemarkeder der rike land kan betale fattige land for å redusere sine utslipp i stedet for å kutte selv – var det Norge som tok initiativ til på 90-tallet. Dagens Næringsliv dokumenterte det allerede i 2009, i den oppsiktsvekkende gravereportasjen «Drivhuseffekten» (21.03.2009). Det var Norge, på Jens Stoltenbergs initiativ, som fikk gjennomslag for ideen om at rike land skulle kunne betale for utslippskutt andre steder. Det var vi som lanserte ideen om kvotemarkedet. Norske diplomater reiste rundt i verden på diplomatisk frierferd, og klarte etter hvert å overbevise fattige land om at det kunne være penger å tjene på slike ordninger. Under Kyoto-forhandlingene i 1997 motsatte Norge seg at de ulike landene skulle bli pålagt å gjennomføre utslippskutt. Og slik ble det.

Kan vi gjøre noe slikt igjen, bare med omvendt fortegn denne gangen? Denne diskusjonen er det avgjørende at vi holder levende. Ikke bare foran morgendagens valg. Like viktig er det at diskusjonen fortsetter etterpå. Er det noe vi i Norge kan gjøre som kan bidra til å avverge den globale katastrofen? Hvis det er det – hvis det hypotetisk sett er handlinger vi kan foreta oss som kan bidra til at verden ikke ender med å bli ubeboelig for milliarder av mennesker – har vi ikke da en moralsk plikt til å gjøre nettopp det?

Egentlig er det bare én type handlinger som virkelig kan få betydning utenfor Norges grenser: Handlinger som kan hjelpe andre land til å gjøre det samme. Vi kan vedta endringer hjemme hos oss, og det kan inspirere andre land til å følge etter. I den statsvitenskapelige forskningen har dette fenomenet fått et navn: Policy diffusion. Spredning av politikk. Man kan nemlig se det relativt ofte: At politikk kan smitte. Sverige var det første landet i verden som innførte et forbud mot kjøp av sex. Så fulgte Norge etter. Senere har Irland, Canada og Frankrike gjort det samme. Det samme kan man se i narkotikapolitikken. Siden 70-tallet har aktivister argumentert for å avkriminalisere hasj. Ingenting skjedde. Men plutselig var det noe som endret seg: Det skjedde forsøk på avkriminalisering, for eksempel i Portugal. Resultatene var ofte gode. Det inspirerte andre land til å følge etter. Noe slikt kan også skje på klimaområdet. En gruppe tyske økonomer har nylig publisert en artikkel der de undersøkte dette. Er det sannsynlig at andre land vil følge etter, dersom enkeltland bestemmer seg for å gå foran og gjennomføre radikale klimatiltak? Svaret deres er et tydelig ja. Hvis et land går foran, skriver de, vil ikke alle land i hele verden følge etter. De som derimot kan komme til å følge etter, er land som et stykke på vei likner på landet som begynner med den nye politikken.

Det er her Norge har en mulighet. Verden står nemlig overfor et stort og tilsynelatende uløselig problem: Ingen av landene som i dag produserer olje, kull og gass ser ut til å ønske å slutte med det. Derfor ser det ikke ut til å hjelpe noe særlig, uansett hvor mye vi investerer i fornybar energi og energiøkonomisering. Når et olje- eller gassfelt har blitt bygget ut, skal det svært mye til for at det skal bli ulønnsomt å fortsette å drive det. Dermed binder vi oss til masta. Vi låser oss til å fortsette å produsere karbon langt inn i fremtiden. For å unngå dette, må noen begynne å tenke annerledes. På et eller annet punkt må noen si det høyt: «Vi velger å ikke ta opp den oljen som vi vet er der, av hensyn til klimaet». Så langt er det svært få politikere som har våget seg på noe slikt. Man er redd for å miste velgere, man er redd for økonomiske nedgangstider. Og det er her Norge kan bidra. Som et land med god økonomisk buffer har vi en sjelden mulighet til å gå foran. Vi kan vise at det er mulig. At man kan stoppe å lete etter mer olje, og likevel klare seg økonomisk. At det går an å gå inn for noe sånt som politiker, uten å bli stemt ut av velgerne.

Hva vil skje dersom vi bestemmer oss for noe slikt, og viser at vi klarer oss greit likevel? Det ville fungert som en boost for klimaaktivister og klimavennlige politikere i andre vestlige land. De kunne pekt på Norge og sagt: «Se. De klarte det. Vi kan også». Allerede i dag er det store politiske debatter om utvinning av olje, kull og gass i Tyskland, Canada og USA. Alle disse landene har store industrier som utvinner fossile brennstoff. En slik omstilling vil være enda vanskeligere der enn i Norge, fordi de har mindre penger å rutte med. Men dersom Norge bestemmer seg for å fase ut oljen, vil vi gjøre oss verdifulle erfaringer underveis. Vi vil lære hvordan teknologi og kompetanse fra oljenæringen kan gjenbrukes i nye næringer. Vi vil se hvordan både staten og det private kan skape nye jobber når samfunnet skal gjøres grønt. Dermed blir det enklere for nestemann ut. Norge kan gå foran – og påvirke Tyskland. Så kanskje Canada. Og så kanskje Tyskland og Canada klarer å påvirke USA. Hvis det skjer – hvis USA skulle bestemme seg for å fase ut sin fossile produksjon – vil Norges handlinger plutselig ha fått betydning langt utover våre grenser.

For meg er det dette spørsmålet som er avgjørende når jeg går til valgurnene i morgen. Det er ingen partier jeg er helt og fullt enig med i alle saker. Heller ikke det partiet jeg kommer til å stemme på er jeg enig med om alt. Likevel stemmer jeg i morgen på det partiet som tydeligst har sagt at de prioriterer klima foran andre saker, og som snakker aller høyest om at Norge bør fase ut oljeutvinningen. For meg dreier ikke dette seg om å være snill, eller om å gjøre noe som føles godt her hjemme. Det dreier seg om en rasjonell og pragmatisk overveielse. Jeg ønsker rett og slett å støtte den ene tingen Norge kan gjøre for å unngå at verden havner i en klima-apokalypse. I ytterste forstand dreier dette seg om å bevare alt jeg er så glad i: Kaffe. Velferd. Sjokolade. Stabile stater. Elven jeg padler kajakk i om sommeren.

Debatten om disse spørsmålene stopper ikke opp etter valget i morgen. Mange av dere som leser dette har allerede stemt. Andre har bestemt seg for lengst, helt uavhengig av hva jeg skriver her. Men på tirsdag, etter valget, fortsetter debatten. Det er da vi må diskutere hvilke veivalg vi skal ta fremover som nasjon. Våger vi å ta de vanskelige valgene som kan føre verden inn på et bedre spor? Jeg håper svaret blir ja.