«Hva er dette for noe? Er dette normalt?»

Det er noen uker siden nå. Jeg satt i en kajakk, og padlet stille gjennom en elv i svenske Dalsland. Det samme stykket hadde jeg padlet flere ganger tidligere, hvert eneste år siden jeg var 16. Familien min har et sommerhus der, og siden vi kjøpte det har jeg vært der hver eneste sommer. Huset ligger ved et vann, og i enden av vannet er det en liten og avskjermet elv. Der padlet jeg nå. Men elven fremstod på en måte jeg aldri før hadde opplevd. Bunnen var full av brune og grønne planter som slynget seg oppover, helt mot overflaten. Jeg kunne se hver revne, hver stein. Jeg kunne følge stilken til vannliljene helt til de traff bunn. Vanligvis var elven full av vann, med krusninger og bobler og stryk. Jeg hadde aldri sett slike planter her før. Vannet beveget seg knapt. Det var stille, nesten dødt.

«Det her virker ikke riktig», tenkte jeg. «Noe er galt».

Det føltes guffent. Naturen jeg kjente så godt var forandret. Men så seg det innover meg: Plantene på bunnen hadde alltid vært her. Men det var først i år jeg kunne se dem. Vannstanden i innsjøen som elva renner ut av hadde nemlig aldri vært lavere, så langt tilbake noen i området kunne huske. Dalslandsregionen hadde omtrent hatt tørke i lengre tid. Det hadde knapt kommet regn hele våren. Sist høst var det også lite som kom. Elven jeg var så glad i hadde blitt en skygge av seg selv.