Intetsigende fra Haavik

Antakelig høstens mest uinteressante roman.

BOK: I britisk forlagsbransje har man et begrep som heter «vanity publishing» - håpløse forfatterspirer med god råd og mye forfengelighet betaler et forlag for å få gitt ut boka si. Nå tror jeg egentlig ikke at Knut Haavik har betalt Aschehoug for å få gitt ut «Ulven og den Røde Hane», men kvalitetsmessig er dette et rent forfengelighetsprosjekt.

Krigshistorier

Hovedpoenget synes å være at forfatteren får fortelle alle krigshistoriene fra norsk pressemiljø med lett forkledde navn. Her kan du møte Eirik Angell-Henriksen, også kjent som «Primus» i Schibsted-kretser, NRK-mannen Jacob Krogh Larsen, Storoksen i Dagbladet og Porno-Haugen.

Skrøner

Det blir med andre ord mange guttebokskrøner om fyll og hor, og temmelig uinteressant for andre enn de involverte. Men det blir for dumt med alle liksom-navnene, særlig når selveste byråsjef Arve Treskog dukker opp til slutt. Naturligvis spiller en fryktløs journalist hovedrollen. Carl Fjeld er til overmål halvt amerikansk, har gode kontakter i CIA og er utdannet drapsmaskin fra Forsvaret - en reneste Harry Kent.

Stjernereporter

Han starter sin pressekarriere i Sandefjords Blad, men når han ikke får på trykk en fet sak om en av byens redere, tilbyr han VG stoffet og blir fra da av avisa ubestridte stjernereporter. Eller, som det står: «Når Carl hadde en av kriminalreportasjene sine på fronten, økte salget med flere tusen i forhold til en vanlig dag.» Men på en front har han ikke hellet med seg: «Det var en kvinne der som han helst ikke ville møte igjen. For ilden hun hadde tent i ham, hadde aldri sluknet helt».

U-litterær

«Ulven og den Røde Hane» er en nesten ubeskrivelig u-litterær roman, som kombinerer harry journalistskrøner med en særdeles slaskete utført spionhistorie. På omslagets bakside har Aschehoug prøvd å forberede leseren: «Selv om forfatteren byr på både mord og spenning, er dette ingen kriminalroman i klassisk forstand, men ganske enkelt en dramatisk og humoristisk fortelling». Eller, med andre ord, intetsigende.

Elendig korrektur

I tillegg er det lest elendig korrektur på manuskriptet: En utenriksminister som i begynnelsen heter Sigmund Strand, har på slutten fått fornavnet Kjell, og det er flere liknende eksempler i løpet av boka. Noen personer burde vært strammet opp.