Anmeldelse Serie «Atlantic Crossing»

Intetsigende såpeopera

«Atlantic Crossing» er en kjedelig, nasjonalromantisk løkkeskriftroman for seere som hater undertekst.

STORSATSING: Sofia Heli, Tobias Santelmann, og Kyle MacLachlan spiller hovedrollene i det historiske dramaet «Atlantic Crossing». Video: NRK Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Atlantic Crossing»

Drama

Tidspunkt: Søndag 25. oktober kl. 19.45, åtte episoder
Beskrivelse: Dramaserie om kronprinsesse Märthas opphold i USA under 2. verdenskrig.
Kanal: NRK 1
Orginaltittel: «Atlantic Crossing»

«Svulstig og overflatisk»
Se alle anmeldelser

TV: Kronprinsesse Märtha (Sofia Helin) og kronprins Olav (Tobias Santelmann) er tilsynelatende det perfekte par. De er kjærlige foreldre for sine tre barn og prøver å ha spontan sex i den kongelige togvognen før pliktene kaller. Familien har et trofast tjenerskap og en varm bestefar i kong Haakon (Søren Pilmark).

Men så kommer den tyske okkupasjonen, og de kongelige må flykte. Inn på slottet tramper en tysk kommandant med sammenknepede lepper og stivt blikk, og skyter familiens hund for moro skyld. Allerede her aner det seeren at «Atlantic Crossing», NRKs nye seriesatsing, kanskje ikke har komplekse persontegninger som sin fremste ambisjon.

«Bra reklame»

Ikke historisk nøyaktighet heller, det må sies. Det er ikke akkurat så en hensettes til det harde førtitallet når hovedpersonene snakker om «lobbyering» og «jeg har vært på et mørkt sted» og «det er bra reklame». Dialogen ellers består delvis av floskler — «Jeg vil ikke være noen gallionsfigur. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å beskytte landet mitt», «det er en slange i paradiset» — og delvis av saksopplysninger om hvordan det går med krigen, som åpenbart er myntet på publikum mer enn de andre som er i rommet. Og ikke vær redd om du går glipp av opplysningene første gang: Like etter at den amerikanske presidenten har erklært at USA går med i krigen, hvisker en tilhører: «Endelig er USA med i krigen.»

Krigen holder seg ellers på pyntelig avstand: Det er noen eksplosjoner her og der, men lite blod og gru, annet enn anledninger for hovedpersonene til å vise sin medfølelse. Så foregår da også handlingen langt unna fronten. For det meste er vi i Washington D.C., der Märtha og barna får husrom hos president Franklin D. Roosevelt (Kyle MacLachlan), som raskt blir betatt av den pene prinsessen. I London går kronprins Olav og fråder over sin egen maktesløshet, og det går ikke lang tid før seeren er like frustrert som ham over at det ikke skjer spesielt mye.

Men snart kan han i det minste også uroe seg om ryktene som kommer over Atlanteren, om det spesielt nære forholdet mellom kona og den amerikanske presidenten, og lure på om Märtha bare prøver å øke Norges innflytelse, eller om det er snakk om noe mer.

Sjarmerende MacLachlan

Kyle MacLachlan er den desidert sterkeste skuespilleren her, og klarer å gi president Roosevelt sjarm og karisma. Også Tobias Santelmann finner noe sårbart og storøyet i kronprins Olav, som trenger gjennom de heller pompøse replikkene. Det kan hende Sofia Helin kunne vært en god Märtha, men hun har rett og slett for lite å jobbe med.

For denne Märtha er lite annet enn en blass heltinne med minimal personlighet. Vår kronprinsesse gjør intuitivt det rette i de fleste situasjoner: Hun sjarmerer det amerikanske folket, er den eneste som klarer å berolige en traumatisert veteran som har skrikende mareritt, holder en ildfull og banal liten tale som får Roosevelt til å forstå at han må hjelpe de allierte, og vinner kongressmedlemmene over på samme side ved å trille inn en kvestet krigsseiler (Fridtjov Såheim), som etter tredve sekunders eklatant overspill med roping og banking i bordet får de amerikanske politikerne til å forstå hva som er det rette å gjøre.

Det siste er for øvrig bare ett eksempel på de svulstige, inderlige talene, tonesatt med følelsesladede fioliner, som serieskaperne elsker. Jeg talte tre bare i den ene episoden.

Intetsigende

Men uansett: Det er nesten imponerende at Märtha kan være hovedperson gjennom åtte episoder og forbli så intetsigende. Men på et vis kler hun «Atlantic Crossing», som synes å være laget med en kullsviertro på at det ikke er noe det norske tv-publikum avskyr mer enn undertekst, kompleksitet, og personer med indre rot og motsetninger som ikke alltid sier det de mener.

I stedet får de her en nasjonalromantisk løkkeskriftroman der krigens kompleksitet er redusert til en merkelig kjedelig kongelig såpeopera, med veldig mye ytre dramatikk og ingen sjel.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer