Intetsigende

BERGEN (Dagbladet): Samtidsdans-kompaniet Carte Blanche starter høstsesongen med et program som lanseres som «en introduksjon til dansens verden for det sjenerte publikum». Det skal være visst. Her er ikke mye som kan vekke anstøt, langt mindre være en vekker.

Et nytt verk av Jo Strømgren vekker alltid nysgjerrigheten. Strømgren har på kort tid markert seg som en original og markant koreograf som danser sine egne veier. Mange landet rundt har for eksempel stadig hans fulltreffer fotballballetten på netthinnen. I Bergen nå tar han seg noen komfortable hvileskjær og dveler i «et rom uten vegger med tilstander av stillstand, nølen og svev».

Hans nye «Comfort Living» utspilles i et hvitt, gjennomdesignet rom, det er ingen arena for drama. Inn i dette kritthvite hyper-IKEA (formfullendt scenografi/design av Andreas Engesvik og Ingvild Hovind) trenger så vidt stiliserte lyder fra noe som en gang kan ha vært natur: vannfall og fugleskrik. Det er en liten hund på scenen, den er selvfølgelig et kunstig kosedyr som kan fjernstyres. Det er lekkert å se på noen øyeblikk, og Strømgren kan gudskjelov ikke dy seg helt, men leker litt med menneskene i dette designmarerittet med et skjevt smil. Da blir det plutselig ikke ironisk, men tragikomisk spennende noen minutter før vi slumrer igjen.

Hans svenske kollega Vrjan Andersson forsøker så, ifølge Carte Blanche «å begripe dyptloddende, sammensetningen av et musikalsk tidsbruk og en dansers utførelsestid til å bli en helhet som lett leses av tilskueren». Den sjenerte publikummer kan i hvert fall trøste seg med både musikk av J.S. Bach, svært gode dansere i de stadig gjentatte bevegelsesmønstrene og en mann som sager opp et pinnestolmøblement i bakgrunnen. Det siste er minst trettende å se på, og når hans tidsbruk og utførelsestid er slutt, får han dyremaske på. Det er mulig det antyder en fabel. På den annen side uttaler koreografen selv i programmet: «En kunstners tanker har ikke nødvendigvis noen sammenheng med kunstverkets kvalitet å gjøre.»

Nei, nei. Men det er nå alltid en fordel i teatret at noen har tenkt på oss som sitter i salen, selv om det selvfølgelig er så mye annet som er mer interessant.