Intim høytidsstund

Neil Young trykker bokstavelig talt på alle de riktige knappene. Og folket fikk omtrent alt de kunne ønsket seg.

|||• Les også: Lars Lillo-Stenberg: Drømmeslot uten den gode ideen

KONSERT: For de av oss som har for vane å sjekke settlister i forkant av konserter, har det vært urovekkende lesning på Neil Young-fansidene på Internett. Det har sett ut som han fortsatt — snart et år etter — reiser rundt og spiller det samme settet som han spilte i Oslo Spektrum i august i fjor. Minimalt med utskiftninger og omtrent samme rekkefølge hver kveld, samme scenografi, samme maler som «tolker» hver låt i realtime.

Stor — og gledelig — var derfor overraskelsen da Neil i stedet begynte sin Norwegian Wood-konsert alene og akustisk, med det sentrale «Harvest Moon»-sporet «From Hank To Hendrix». Etter tre låter alene ble det et fire låters nydelig akustisk fullbandssett, med en lydkvalitet som i det intime Frognerbadet-amfiet føltes som den berømte «besøk hjemme i stua»-floskelen.

Man hadde tålt en hel konsert i dette formatet.

Nå var ikke dette mer radikalt enn at settet var hogget opp i deler og siden lagt i en annen rekkefølge. Men akustisk først og elektrisk siden gir på mange måter den ultimate dramaturgien i iscenesettelsen av Neil Youngs artistiske personlighet, ting får bygge seg opp gradvis slik at den fuzzfesten som siden inntreffer får eskalere og bygge seg opp uten å bli avbrutt av en soloseanse eller noen rolige låter.

Så da Vår Mann I Flanellskjorta henger på seg sin svarte Gibson og tråkker — bokstavelig talt — på alle de rette knappene, er denne etterlengtede Young-konserten på Norwegian Wood (han avlyste i 1997) sikret avvikling på stigende rus.

Drønnende storhet
Hvis fuzz og energi kan kamuflere alderdom, så er Neil Young den aller beste i klassen.

Det drønner og buldrer og bråker like heftig som i 1978 eller 1990, og hans Electric Band er på mange måter et mer presist og strammere band enn Crazy Horse, hvilket gir utblåsningene en nesten industriell kraft. På «Pocahontas», som jo kan spilles i sin snilleste balladeform, var gitarlyden så tung og seig og fysisk at det nesten ble en helt ny sang.

At han tværet ut «Keep On Rocking In The Free World» med en serie ekstra refrenger er normalt noe slike som undertegnede ville slått hardt ned på, men her bidrar den i stedet til å understreke kveldens varmende vellykkethet med den gjensidige hengivenheten mellom publikum (tett på i intim setting) og en artist som åpenbart trives i den samme settingen.

Når han i ekstranumrene ruller maskineriet videre med en luntende «Roll Another Number» og en oppskriftsmessig «Like A Hurricane», er seieren forseglet.

Hei, «oppskriftsmessig» er ikke noe honnørord, sier du? Kanskje ikke, kanskje mangler tross alt et virkelig element av overraskelse. Men jo: Neil Youngs oppskriftsmessighet, når den er så inspirert som her, er andres gull.