Intimdrama i stort format

Romantikk og eventyr, krig og kjærlighet, dramatikk og tragedie: Denne filmen har det meste, og når vi likevel ikke føler oss manipulert etter dens nærmere tre timer, er det nok fordi de involverte tror på sitt stoff og har talenter til å gjøre noe spennende og ekstraordinært ut av det.

Den Sri Lanka-fødte kanadieren Michael Ondaatjes bok (ikke lest av undertegnede) som filmen bygger på, kom på norsk i 1993. Regissøren Anthony Minghella har for sin del laget en film som minner om flere av hans britiske kollega David Leans verker, intimdramaer i «eksotiske» miljøer og stort tilskårne omgivelser («Lawrence of Arabia», «En reise til India» o.a.).

Fire mennesker kommer i forgrunnen. Den fransk-kanadiske Røde Kors-søsteren Hana (Juliette Binoche) havner i Italia under det allierte felttoget i 2. verdenskrig. I en utbombet villa pleier hun en døende mann, forbrent til ugjenkjennelighet. Han kalles bare «den engelske pasienten» - hans ytre identitet røpes i tilbakeblikk, som er de brokker han forteller til Hana.

Filmen følger ingen lineær fortellerkurs, den kutter hele tida mellom ulike tidsplan. På ett slikt plan møter vi en britisk ekspedisjon i 1930-tallets Nord-Afrika, i ferd med å kartlegge ørkenområder. Nasjonalitet betyr lite for dem, inntil krigen tordner rundt dem. Lederen er en angivelig ungarer kalt Almásy (Ralph Fiennes). Mellom Almásy og et av ekspedisjonsmedlemmenes kone, Katharine (Kristin Scott Thomas), flammer en kjærlighetshistorie.

En fjerde hovedperson er den indiske minerydningseksperten Kip (Naveen Andrews), som bokstavelig talt må føle seg fram mellom liv og død. Det er også han som kan vise Hana de vakre veggmaleriene i en ruin, i noen av filmens visuelt mest slående scener. Store ressurser er satt inn for å skape et episk-romantisk drama, rikt på motiver, i en fortelling på flere nivåer. Toppinnsatser i alle roller.