Documents siste nummer er viet intimidering. Myndighetene opererer ut fra noen ideologiske premisser som gjør store deler av befolkningen til potensielle fiender.
En ny stor befolkningsgruppe som viser tydelige tegn på å avvise moderniteten, også med voldelige midler, later man som om man ikke ser, til tross for at den oppfyller mange av kriteriene på en indre fiende. Dette er begreper hentet fra den kalde krigen. Det norske samfunnet visste godt hva det var den gangen, men nå greier man kun å anvende det mot den del av befolkningen man kjenner og som frykten virker på.
Dette handler tidsskriftet om. Reaksjonen er forutsigbar, men likevel et sørgelig skue. Shoaib Sultan er selv en del av intimideringsapparatet. Han spiller selvsagt rollen og trekker ut akkurat den delen som skal sette skrekk i leserne. Et løsrevet sitat og 22/7.
Tor Bach er på et nivå som ikke kan tas seriøst. Man kan ikke diskutere med rennestenen. Han har ingen respekt. Under en TV-debatt foreslo han at man skulle få bukt med islamistene ved «å tromle dem», det vil si valse dem ned, trakassere dem. Det gir nok resultater.
FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK
Sultan bruker litt mer subtile metoder. Han skrev et brev til arbeidsgiveren til en kjent samfunnsforsker og spurte hvordan de kunne ha en person ansatt som bidro til en islamfiendtlig debatt.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Linda Alzaghari er heller ikke sen om å true med å anmelde en som kritiserer henne til arbeidsgiver. I en utveksling på Dagbladet 26. mai der en navngitt leser spør «hva eksakt har du problemer med Linda? At jeg kritiserer din promotering av islam?» svarer hun: «Jeg promoterer ikke islam i det hele tatt. Jeg har problemer med din ondsinnede tillegging av holdninger og meninger jeg ikke har. Men det pleier å fungere å gjøre arbeidsgiver oppmerksom på hva slags type aktivisme dere ansatte holder på med under fullt navn.»
Slik blottlegges holdningene til ytringsfrihet og andre mennesker: Bruk makta! Kontakt arbeidsgiver. Og mange arbeidsgivere vil selvsagt bli redde når en NGO som Minotenk eller Antirasistisk senter, som inngår i den offentlige regi, også økonomisk, forteller at en av deres ansatte har farlige meninger.
Det er sjelden man ser strategien så åpenlyst demonstrert. Men alle som deltar i den offentlige debatt kjenner til den etter hvert. Man bruker frykt og intimidering som våpen.
Noen gjør det frekkere enn andre. Hvordan folk som Anne Sender og Ervin Kohn fra Det mosaiske trossamfunn har kunnet gå inn på deres side, er for meg en gåte.
Selvfølgelig må ARS og Vepsen svine til Document, når det gjør deres egen strategi til tema. Vanskeligere er det ikke.
