Intimitet på alle plan

Utfordrende roman om kjærlighet, nærvær og vårt forhold til tingverden.

BOK: Hvorfor har Christiansen kalt sin siste roman «Intimiteten», et ord som henviser til det mest private, til det fortrolige, fysisk så vel som psykisk? Jo, den handler om det også. Historien - i den grad man kan snakke om en historie - har én ramme og to ankerpunkter. Rammen er en bilulykke som medfører at hovedpersonen - en forfatter - blir innlagt på sykehus, alvorlig skadet. Der oppstår teksten som en strøm av refleksjoner og tilbakeblikk, samtidig som nåtidssituasjonen fastholdes.

Trekant

Det ene ankerpunktet er forfatterens forhold til sin datter. Det er et nært forhold. De har felles interesser, tilbringer mye tid sammen, er gjensidig glad i hverandre og er intimt knyttet, om enn ikke fysisk.

Det andre ankerpunktet er forfatterens spontane forelskelse i en kvinne han møter tilfeldig utenfor et antikvariat i Oslo. Hun foreslår at de skal møtes i en liten by i Frankrike. Han drar dit, og forholdet utvikler seg. Innlagt i beretningen er også en smule trekantsex - altså intimitet i kjønnslig forstand - uten at det virker påklistret.

Astronaut

Men romanen inneholder mer enn som så. Den handler også om en astronaut som blir borte i verdensrommet. Eller blir han det?

Teksten stiller flere spørsmål enn den gir svar. Det gjør den også når vi kommer til de avgjørende spørsmålene, de som har med intimitet i bred forstand å gjøre, om muligheten for å oppnå et intimt forhold til verden, til tilværelsen, om intimitet som en modus i vår omgang med alt, om man kan tillate seg å uttrykke det slik.

Boka handler om nederlag og forsoning, om å finne sin plass i verden og universet. Den handler om døden og en fraværende guddom. Den handler om hele spekteret av mimoseaktige bevegelser som definerer vårt forhold til virkeligheten - hele denne «oppsamlingen av lyd, av språk og stoff og substans» , som det heter i teksten.

Brytekamp

Ikke minst handler den om en forfatters brytekamp med sitt stoff, om romanens struktur som en på samme tid komplisert refleks av den utenomlitterære virkeligheten og som en struktur definert av sitt fravær og sin annerledeshet i forhold til strukturene og prosessene den omgis av.

«Det ligger alltid en motsigelse i det å skrive romaner,» heter det et sted. «Størrelser som orden og uorden synes alltid å påvirke hverandre, romanens struktur er til enhver tid både fast og flytende.»

I denne sentensen uttrykkes dens egen poetikk: den søker orden og speiler kaos samtidig. Jeg klarer ikke alltid å følge tekstens mange krumspring, men det behøver ikke å være forfatterens feil.

Christensen er aldri likegyldig, enten han skriver dikt eller prosa. Og poeten er aldri taus, særlig ikke i dette prosaverket, som er forfatterens mest eksperimentelle, og en av hans mest utfordrende.

Dypest sett handler det om å overleve:

«Det fantes bare ett oppdrag og det var skjebnesvangert: jeg måtte klare meg, jeg måtte overleve, jeg måtte fortsette å være, fortsette å være blant alle de andre, som alle andre.»

Intimitet, altså, i vårt forhold til verden - intimitet på alle plan.