VIL STYRKE SAMFUNNET:  Foreldrepermisjonen bør gis individuelt i to like store deler, mener Jørgen Lorentzen. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB scanpix
VIL STYRKE SAMFUNNET: Foreldrepermisjonen bør gis individuelt i to like store deler, mener Jørgen Lorentzen. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB scanpixVis mer

Intimitetsdemokratiet

Det finnes et demokratisk underskudd i familien.

I løpet av det siste året har forsvaret for demokratiet stått høyt i den offentlige debatten. Mange har talt og mange har følt at det er viktigere enn på lenge å ivareta og styrke det norske demokratiet. Statsminister Jens Stoltenberg sa det slik i sin reaksjon på terroren 22. juli: «Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet.»

Debatten har imidlertid tydeliggjort at demokratibegrepet bare gjelder offentlighetssfæren. Dette er for så vidt ikke noe nytt i og med at opphavet til demokratibegrepet er knyttet til et statlig styresett som gir folket avgjørende politisk innflytelse, noe som gjerne omtales som folkestyre. Demokrati innebærer også honnørord som deltakelse, inkludering, representativitet, medbestemmelse, fellesskap, og like rettigheter og muligheter. Et forsvar for demokratiet er dermed et ønske om noe mye mer enn bare å opprettholde et folkestyre.

Derfor savner jeg en langt bredere diskusjon om demokratiets utfordringer, for i dag er det vanskelig å se at det demokratiske styresettet på noen som helst måte skulle være truet. Det demokratiske underskuddet finnes imidlertid på et helt annet, men svært avgjørende område i samfunnet, nemlig i intimsfæren, i familiene.

Jeg vil derfor lansere begrepet intimitetsdemokrati for å understreke nødvendigheten av å lede demokratidebatten over på det feltet i samfunnet hvor demokratiet fremdeles ikke er sikret. Nå er det også slik at dannelsen av et mulig demokratisk sinnelag jo også sikres eller svekkes i familien, og et fokus på en styrking av intimitetsdemokratiet vil med nødvendighet styrke det offentlige demokratiet.

Jørgen Lorentzen. Foto : Sigurd Fandango
Jørgen Lorentzen. Foto : Sigurd Fandango Vis mer

Intimitetsdemokratiet må imidlertid deles opp i to dimensjoner. Den ene dimensjonen er relasjonen mellom de to voksne som danner en intim relasjon, enten ved å bli kjærester, flytte sammen, gifte seg eller på anen måte danne en intimitetsrelasjon. Den andre er relasjonen mellom foreldrene og barna.

Relasjonen mellom de to voksne kan igjen deles opp i det jeg vi kalle et beslutningsdemokrati versus et arbeidsfellesskapsdemokrati. Gjennom den forskningen jeg har bedrevet de siste årene i norsk familiehistorie ser jeg at disse to ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre, og at beslutningsdemokratiet muligens er viktigere for opplevelsen av en demokratisk og likestilt relasjon.

Likevel har de siste tiåras fokus på likestilling og demokrati i familien vært entydig opptatt av arbeidsdelingsdemokratiet, nemlig hvem vasker klær og hvem lager mat og hvor mange minutter bruker den enkelte på dette hver dag. Arbeidsdelingsdemokratiet er viktig, men muligens har det tatt fokus bort fra et mer avgjørende beslutningsdemokrati som grunnlag for å skape et reelt demokrati i intimitetssfæren.

Intimitetsdemokratiet mellom foreldre og barn har også variert gjennom historien, med en sterk svekkelse av fars betydning for egne barn på 1900-tallet, fram mot en farsrevolusjon på slutten av århundret som igjen gjorde en mer omsorgsfull farskjærlighet mulig. Intimitetsdemokratiet mellom foreldre og barn har imidlertid betydning utover parrelasjonen i og med at svært mange par skiller lag og foreldre-barn relasjonen deles i to. I dag er det liten tvil om at demokratiet svekkes betraktelig etter en skilsmisse i og med at bare vel 20 prosent praktiserer delt omsorg for barna etter en skilsmisse. Til sammenlikning kan det nevnes at ca. 70 prosent av skilte islandske par har delt omsorg.

Etter å ha forsket på menn, mannlighet, farskap og intimitet de siste tjue åra vil jeg hevde at de to viktigste faktorene som innvirker sterkest på intimitetsdemokratiet er vold - i negativ retning, og omsorgsfullt farskap - i positiv. En norsk demokratidebatt bør derfor ha sitt hovedfokus på disse to feltene: hvordan redusere volden i familien og hvordan styrke det omsorgsfulle farskapet.

Av plasshensyn vil jeg her fokusere på farskap og demokrati og lansere et demokratiskapende forslag til slutt. Jeg har tidligere vært en varm tilhenger av en tredeling av foreldrepermisjonen for derigjennom å få fedre mer engasjert i egne barn, men jeg ser jo at det er en argumentasjon som hviler på et kollektivt argument om familien som sådan og ikke på en grunnleggende demokratitankegang som skal ivareta like rettigheter og muligheter for alle individer i samfunnet på individuelt grunnlag.

Akkurat som hver familie ikke har fått tildelt én stemmerett på deling, eller at de skal skattes som én enhet, kan man heller ikke betrakte foreldreskapet på annen måte enn at to mennesker sammen får et barn. Derfor bør det grunnleggende liberalistiske demokratiske prinsipp ligge til grunn og foreldrepermisjonen bør derfor gis individuelt i like store deler til de som oppføres som omsorgsforeldre til det barnet som blir født, enten det er en mor og en far eller det er to menn eller to kvinner. Dette sikrer det demokratiske prinsippet og det sikrer at barnet får nær omsorg fra to foreldre fra og med sitt første leveår. To aktive og involverte foreldre gir også de beste oppvekstvilkårene for barna, og styrkingen av farskjærligheten er derfor sentral. Et godt intimitetsdemokrati virker demokratibyggende for samfunnet og styrker dermed det samfunnsmessige demokrati som Stoltenberg og andre har satt i fokus.

Følg oss på Twitter