VOND GLEDE: Leslie Feists nye album er hennes mest spartanske og hermetiske så langt, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
VOND GLEDE: Leslie Feists nye album er hennes mest spartanske og hermetiske så langt, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Feist – «Pleasure»

Intimt, men også tørt og skarpt, som en litt motvillig klem

Rustent og rustikt fra indiepopgiganten.

ALBUM: Når bassen skrus på ved tominuttersmerket i «Get Not High, Get Not Low» – spor tre på Leslie Feists nye album – føles det som noen røsker opp døra til studioet. Det er et nydelig sjokk, ikke ulikt å bli dynket i iskaldt vann en glohet sommerdag.

Pleasure

Feist

4 1 6
Plateselskap:

Universal

««Pleasure» er – som samtlige skiver av den kanadieren – et vakkert, og tidvis smellvakkert stykke americana.»
Se alle anmeldelser

«Pleasure» er – som samtlige skiver av den kanadiske singer/songwriteren – et vakkert, og tidvis smellvakkert, stykke americana.

Men det er også hennes mest spartanske og hermetiske fullengder så langt, milevis unna de frodige soulproduksjonene på gjennombruddsplata «Let It Die» (2004). På brorparten av låtene hører man knitringen fra forsterkerne; på enkelte, som «Any Party» og «Century», finner man lydkollasjer og Jarvis Cocker-monologer.

Lydbildet er intimt, men også tørt og skarpt, som en litt motvillig klem.

Noen ganger funker denne motstanden ypperlig, som på subtilt psykedeliske «Lost Dreams» og den strålende bluesrockeren «I’m Not Running Away». Særlig sistnevnte henter slagkraften sin i å være ribbet ned til beinet.

Over en snau time i dette rustikke terrenget er det likevel lett å miste interessen, samme hvor flott stemmen og melodiføringene til Feist måtte være.