GRENSELAND: Vanessa Bairds utgivelse beveger seg i grenselandet mellom tegneserie og kunstbok. Foto: Håkon Eikesdal
GRENSELAND: Vanessa Bairds utgivelse beveger seg i grenselandet mellom tegneserie og kunstbok. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Intimt og smertefullt

Akvarellmaler Vanessa Bairds flørter med tegneseriemediet.

||| TEGNESERIE: No Comprendo Press gir vanligvis ut en rekke av landets viktigste tegneserieskapere: Lars Fiske, Steffen Kverneland og Christopher Nielsen. Med utgivelsen av Vanessa Bairds akvareller beveger forlaget seg over i kunstverdenen.

Rett nok er Baird jevnlig tilstede i venninnen Mette Hellenes' serie «Kebbelife», men i all hovedsak er hun kjent som tradisjonell billedkunstner. Måten «You can't keep a good rabbit down» er redigert på, gjør imidlertid at den kan leses som noe mer enn bare en vanlig kunstbokutgivelse: De vakre, figurative akvarellene hennes er anrettet som en slags serieliknende historier.

Sex og død
Bairds historier er ofte nokså åpne, men handler om fødsel, død, kropp, sex og smerte, og tematiserer med andre ord de store begivenhetene i et liv, først og fremst et kvinneliv. Her finnes også en aparte historisk dimensjon: Kvinner i alderdommelige kjoler som melker kuer, for eksempel. Men i all hovedsak avbilder Baird kvinner, gjerne seg selv, i gjenkjennelige situasjoner:

VISJON: Elg, men ikke akkurat i solnedgang, fra Vanessa Bairds bok.
VISJON: Elg, men ikke akkurat i solnedgang, fra Vanessa Bairds bok. Vis mer

Sårbar og bitteliten hos gynekologen, med kjempebabyer med rennende snørr som i ferd med å ta kontrollen over en utslitt mor, sittende naken på senga, mens hun har sex og (ikke like gjenkjennelig) med vekselvis hodet og rumpa lent inn i peisen. Akvarellene er med andre ord en blanding av morsomme og skremmende, frodige og såre, sinte og ettertenksomme. De er ofte ekstremt intime, men med et burlesk preg som tar brodden av den verste smerten.

Baird har en særlig forkjærlighet for å male senger, med alt de kan innebære av både intimitet og ensomhet, hvile og smerte, og er altså heller ikke særlig flau for å detaljskildre det som gjerne foregår i dem. De mange kroppsvæskene og sexskildringene og den hyppige nakenheten, med sine rare, liksom dratte skikkelser, er kjennetegnet av et bredt følelsesregister.

Gripende portretter
Baird antyder dessuten en form for kamp mellom kjønnene. Så har hun da også trukket parallellen til Karl Ove Knausgård og omtalt boka som selvbiografiske dagboksnotater gjennom mange år, som sin «Min kamp».

Også Bairds bok handler om familie og forholdet mellom barn og foreldre: Kunstneren forteller historien om sin døende arkitektfar gjennom en serie gripende portretter av ham og de siste dagene hans, som dessuten tematiserer eldreomsorg. Tittelen på en annen sekvens antyder at det er sin mor hun avbilder, gjerne ute i naturen, med seg selv som baby i nærheten.

Humoristisk vitnesbyrd
Ofte er akvarellene akkompagnert av små tekster, gjerne litterære sitater — til de mange siterte hører Cathrine Grøndahl, Joan Didion og Doris Lessing. Til sammen utgjør de mange akvarellene et sterkt, gripende og — på sitt pussige vis — humoristisk vitnesbyrd om kvinnelig hverdagsliv. Baird-boka gir meg håp om at No Comprendo vil fortsette å utforske det fruktbare feltet der serier og billedkunst møtes.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 28. desember 2009.

Intimt og smertefullt