Intimtyranniet

Nok en skravlete dameroman fra Dublin.

BOK: Av et tilfeldighetens lune er «Prosjekt baby» den tredje dublineren jeg anmelder på rappen. En bok som føyer seg pent inn i rekken av høyt tempererte, selvironiske og «hylende» morsomme samlivsromaner om noenogtredveåringer med begynnende livskrise og kjærlighetssorg. Det vil si - her er det ikke en manglende kjæreste som er tematikken. For etter at den rødhårete og impulsive sminkøsen Emma og den vakre og sympatiske rugbytreneren James har vært gift i et år, bestemmer de seg for å stifte familie. Og forfatteren er ikke akkurat subtil der hun lar Emma ringe rundt til gud og hvermann for å si at nå skal de ha barn. Som om det er verdens enkleste sak. Noe det selvfølgelig ikke er.

Her er eggløsningstester, fertilitetsklinikker, innbilte svangerskap og dansende hormoner. Og selvsagt et ekteskap og et seksualliv som etterhvert blir noe frynset fordi Emma hele tiden fokuserer på barnet de må lage. Som da hun styrter opp på kontoret og river mannen ut av et viktig møte, fordi hun har eggløsning og han må bedekke henne på toalettet. Her er og den gyselige svigerinnen som selvsagt får barn hele tiden (a la «Katt på hett blikktak»)

Det som kanskje er mest uheldig med denne type romaner er at de i sin iver etter å få leseren på kroken, starter i et så høyt tempo at vi blir utslitt etter noen sider. Noe som er helt påfallende i «Prosjekt Baby». Her maser Moriarty så med å være morsom og spissformulert og karakteriserende, at tematikken vanskelig kan taes alvorlig. Til alt overmål har hun skviset inn en sidehistorie om bestevenninnen som er kjempejålete og liker fine restauranter, men som forelsker seg i en røff rugbyspiller: Støvlettene til flere tusen blir ødelagt i søla, mens hun hevner seg med å tvinge ham med på «Vaginamonologene» der han må rope «fitte, fitte, fitte».

Kort sagt - en på alle måter moderne roman som skviser de siste dråper ut av et marked som forhåpentlig snart er mettet. Også fordi den etterhvert så tøffe konkurransen gjør at denne type litteratur bokstavelig talt kryper mer og mer under huden på oss. Et intimiserende litterært tyranni, der vaginaer, onaneringer og vibratorerer snart har hvisket ut de siste forsøk på å opprettholde visse grenser for den enkeltes privatliv.