Intoleransen mot nynorsk

DEN MOTTAKELSEN

Kjartan Fløgstads kampskrift Brennbart har fått i Oslo-pressen er preget av en merkelig mangel på forståelse for hvorfor Fløgstad og andre målfolk er så såret og forbitret over måten nynorsk behandles på i Oslo. Hvis det hadde vært en hvilken som helst annen minoritet, ville det i det minste ha vært politisk korrekt å interessere seg for dette, men her har i stedet skarpe og til dels sinte motreaksjoner dominert resepsjonen. Hans Fredrik Dahl har gitt nøkkelen til å forstå denne motreaksjonen. Han har gitt uttrykk for at nynorsk er en kunstig konstruksjon som han ikke har forståelse for. Andre har hevdet at det er oslofolk som blir diskriminert av fanatiske og latterlige målfolk, og det har heller ikke manglet på debattanter som for anledningen har skrevet på nynorsk, men som likevel har latt oss forstå at dette språket ikke har livets rett.

Her står vi ved sakens kjerne. Oslo-mediene har i alle år formidlet angrep på nynorsk og målfolk, dette har røtter tilbake til den tid da byen het Kristiania. Marginalisering og latterliggjøring har alltid vært en viktig strategi i kampen mot nynorsken. Det er derfor spesielt å stadig måtte lese at det er målfolk som er intolerante, når det står i aviser som selv hindrer sine medarbeidere i å bruke nynorsk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også i osloforlagene finner vi de samme restriksjonene. Både Cappelen og Aschehoug hindret fremragende historikere i å bruke nynorsk i de store Norgeshistoriene i 1970- og 1990-åra - ja, det ble til og med knesatt et språkregime som hindret flertallet av historikerne i å bruke typisk norske språkformer i sitt bokmål. Det samme språkregimet har i de siste åra blitt trumfet igjennom av Kunnskapsforlaget i Norsk biografisk leksikon, der redaksjonen har luket ut fram fra alle artiklene til sine bokmålsforfattere og erstattet det med frem.

For å holde oss til Dahl er den dominerende holdningen i Norges hovedstad at nynorsk er et illegitimt språk - ja, det virker nesten som om man benekter at det eksisterer. Dette er oppsiktsvekkende ettersom det er hovedmålet for 600.000 nordmenn, og mange flere har et positivt forhold til det som lesere, for ikke å snakke om alle som bruker en dialekt som ligger nært nynorsk. Å holde mot nynorsken at den er konstruert, er også merkelig 150 år etter at Ivar Aasen fullførte sitt geniale arbeid. Nynorsk er faktisk eldre enn bokmål, som også er konstruert.

DET JEG SAVNER

i oslomediene er større historisk bevissthet og vilje til selvransakelse: Gjør Oslo nok for å pleie og utvikle det norske språket?

Er det noen i Oslo i dag som reflekterer over at byen i flere hundre år var en dansk kolonihovedstad for styret av Norge? Og at det var eliten fra dansketida som fortsatt dominerte Kristiania i generasjonene etter 1814? Slik var byen en bastion mot fornorsking og demokratisering av kultur og politikk. Og slik ble det tradisjon å være fiendtlig innstilt til nynorsk og målfolk. Det har alltid vært målfolk i Kristiania/Oslo, men det har aldri vært hyggelig å være det.

Kjartan Fløgstad har reagert med forbitrelse og fortvilelse over at osloelever har brent nynorskbøker uten at oslomediene har tatt avstand fra det. Jeg synes det er trist at denne fortvilelsen ikke blir forstått, og at det nå er Fløgstad som skal tas.