Invaderte Operaen

Seier for Seigmen – seier for Operaen.

KONSERT: Seigmen tok jomfrudommen på Operaen. For en innvielse av dette praktbygget som rockscene! Konserten ble en stor opplevelse for alle som var til stede – og en milepæl for bandet og Operaen. Dette var første gangen et rockband fylte Operaen med konseptuell og futuristisk herlig stormannsgalskap.

Det blir feil å beskrive Seigmens triumf i Operaen i går og forgårs som konserter – det var forestillinger.

Synd det bare ble med disse to, for med et større pr-apparat burde Seigmen spilt i Operaen sammenhengende ei uke.

Festforestilling

Ikke hvilket som helst band kan ta med seg sine elektriske gitarer i Operaen. Således er Seigmen, med sine episke og teatralske elementer, som skapt for dette formatet. Vi har sett de samme tilløpene før, men her ble potensialet endelig forløst med en produksjon som ville vært umulig andre steder.

Seigmen har alltid spilt på det visuelle i sin egen definisjon av gothisk rock.

De er posører som elsker å bade i flomlyset, og de kler å være levende skulpturer i svart og hvitt.

Det var ikke vanskelig å føle på gleden og stoltheten til Alex Møklebust, Kim Ljung, Noralf Ronthi, Marius Roth og Sverre Økshoff etter hvert som forestillingen skred fram og Seigmen forsto at de eide både bygget og oss.

Festforestillingen åpnet med «Ameneon», og allerede da forsto vi at dette kom til å bli en ut-av-deg-selv-opplevelse.

Med «Nephilia» kom sju strykere, rammet inn som et maleri, på hver side av scenen. Vi fikk se et operatilpasset band med «Agnus dei», og gitarist Marius Roth fikk vist hvilket operatalent han er i «Je crois entendre encore».

Brubygging

Det begynte voldsomt og endte gigantisk. Her var sceneskift og kulisser, lys og lyd som hele tiden spilte på lag og ga variasjon og spenning. Mange av låtene var omarrangerte og operatilpasset.

Halvannen time ut i konserten kom «Døderlein», og salen reiste seg og ropte: Noen fortjener en god død.

Da deLillos-klassikeren «Hjernen er alene», som Seigmen egentlig har overtatt eiendomsretten til, fylte storsalen, tok jeg meg i å synge det kraftigste jeg kunne sammen med 1500 andre stående.

Det ble en skjellsettende opplevelse. Jeg får håpe operasjef Bjørn Simensen fikk med seg dette – denne brubyggingen mellom rock og opera. Det er slike forestillinger som bryter ned barrierer og fordommer mellom folk og fiff.

Hvis dette er exit Seigmen, så kunne ikke bandet pensjonere seg på en mer verdig måte.

En seier for Seigmen – en seier for Simensen.