Invester i Sudans fred

Hvis det internasjonale samfunnet tar freden i Sør-Sudan på alvor, må det klare å kombinere nødhjelp med utviklingshjelp.

KORNHANDLER Said Abubaker har en enkel forklaring på hvorfor prisene på den lokale durumhveten har steget så fort på markedet i Warawar i Sør-Sudan: - Freden har vært en fremmed i vårt land så lenge at nå som den er kommet vet ikke naturen hvordan den skal ønske den velkommen, sier han. I motsetning til naturen har verden nå anledning til å ønske freden i Sudan velkommen av hele sitt hjerte når Norge nå er vertskap for en internasjonal donorkonferanse i Oslo. Konferansen krever løfter om hjelp til gjenoppbyggingen som følge av fredsavtalen som ble signert 9. januar. Til nå har giverne vært like lite gavmilde som naturen. Freden er den gode nyheten i hjertet av Afrikas største land. Tusener av hjemvendte flyktninger bidrar allerede med den største investeringen i fred - dem selv. Men det er en investering som også innebærer risiko. Hvis vi ikke støtter dem i denne kritiske fasen kan det hende de ender med å bøte med livet. Sør-Sudan vil trenge betydelig bistand for å komme seg etter en krig som kostet to millioner menneskeliv og som fordrev fire millioner. Det internasjonale samfunn ga mer enn 2 billioner dollar i bistand under krigen, og reddet millioner av liv. Å holde igjen nå vil bare øke risikoen for at freden vil mislykkes før landet kan klare seg alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SAID ABUBAKER sier at freden så langt har vært bra for hans handelsvirksomhet. Det vet han en del om. Han kommer fra nabostaten Sør-Darfur, et område ødelagt av en blodig to år gammel konflikt som gjenspeiler 21 år med borgerkrig i sør. Kombinasjonen av fred i én del av Sudan og konflikt i en annen vanskeliggjør kravene til givere. Samtidig som de blir bedt om å støtte livsbergende hjelp til millioner i Darfur, blir de også bedt om å gi midler for å forhindre at Sør-Sudan ikke faller tilbake til sult og krig. I tillegg til dette advarer analytikere i Verdens matvareprogram om at en dårlig høst vil gjøre vondt verre. Vi forutser at mange flere i Sudan - både i Darfur og i sør - vil komme til å trenge matvarehjelp på grunn av sviktende regn, en dårlig høst i fjor og stigende matvarepriser i år.

OSLO-KONFERANSEN ser på resultatene av en Joint Assessment Mission (JAM) om behovene for gjenoppbygging og utvikling i en midlertidig periode frem til 2011, med hovedvekt på årene 2005-2007. I tillegg presenterer FN sin oppdaterte Work Plan for Sudan som fokuserer på umiddelbare behov. Begge trenger støtte. I det lengre løp ligger nøkkelen til Sudans fremtid i utvikling, og det er denne utviklingsprosessen den sudanske regjeringen, the Sudanese People,s Liberation Army og donorsamfunnet har startet gjennom JAM-prosessen. Verdens matvareprogram og andre FN-organer er aktivt involvert og vil fortsette som partnere i oppbyggingen av Sør-Sudan.

Men som det går frem av Said Abubakers forklaring på den stadig dyrere durumhveten, er det også presserende humanitære behov. I Warawar er prisene allerede høyere enn det de fleste familier har råd til. Behovene til disse sårbare menneskene i sør og i andre deler av landet er presserende, og må tas fatt i med en gang. I et land hvor en hel generasjon ikke har kjent til annet enn krig, er det helt nødvendig å vise at fred gir tydelige fordeler.

STRØMMEN AV tilbakevendende flyktninger fører til ytterligere press på ressursene. Tusener av sør-sudanske flyktninger bruker føttene sine til å stemme for fred: De går, kjører og reiser på Nilen tilbake til Sør-Sudan. Noen returnerer fra andre steder i Sudan, andre har ventet i nabolandene, mens andre igjen kommer langveisfra - fra land som USA og Australia. Det er ikke en enkel hjemkomst for de mange som bruker sine slunkne sparepenger på å komme seg tilbake. Usikkerhetene er mange og infrastrukturen omtrent ikke-eksisterende. Hva skal de spise? Hvor skal de bo? Hjemvendte flyktninger vet ikke om de vil finne andre bosatt på sine eiendommer. Hvor er skolene? Sykehusene? Jobbene?

I det lange løp er økonomisk utvikling den eneste realistiske måten å besvare disse spørsmålene på. Men slik utvikling tar tid. For å hjelpe til her og nå må vi også bidra med humanitær hjelp for å møte folks grunnleggende behov mens fremtiden deres bygges. Samtidig som vi bidrar til langsiktig gjenoppbygging, vil arrene fra tiår med konflikt fortsatt være der. Disse arrene trenger konstant behandling, både gjennom initiativer til utvikling og gjennom humanitær hjelp. Hvis alt går bra vil både arrene og behovet for hjelp gradvis forsvinne ettersom Sør-Sudan kvikner til. Men så langt har ikke Sør-Sudan mottatt like mye hjelp som da det var herjet av vold. I november ba Verdens matvareprogram om 302 millioner dollar for å brødfø 3,2 millioner mennesker i sør og øst i 2005. Så langt har vi mottatt bare 20% av det vi trenger for hele året, med et foruroligende sprik på 243 millioner dollar.

EN HJEMVENDT flyktning i Warawar uttrykker det veldig enkelt. - Jeg vil være i stand til å dyrke jorda mi, og vite at svetten i panna gir mat til barna mine, sier Atak Kuot Tong på sin første dag hjemme i Sør-Sudan på 13 år. Hun brukte alle sine sparepenger for å få familien hjem. - Jeg ble fortalt at om vi kom tilbake, skulle vi få mat, verktøy og såkorn slik at vi kan arbeide med jorda, sier hun. Nødhjelp og utviklingshjelp fungerer besthånd i hånd.

Denne kombinasjonen av langsiktige og øyeblikkelige utfordringer i et og samme land utgjør en vanskelig balanse for donorene. Over hele Sudan planlegger mennesker sine nye liv, basert på løftene om fred. Hvis det internasjonale samfunnet tar freden i Sudan på alvor, må det klare denne balansegangen og hjelpe freden å holde sine løfter.