Foretrekker Kina: Kinas president Hu Jintao og Liberias president Ellen Johnson Sirleaf under et møte i Beijing i 2006. «Kineserne blir stadig oftere de afrikanske landenes foretrukne samarbeidspartnere», skriver kronikkforfatterne. Foto: Elizabeth Dalziel/AP/Scanpix
Foretrekker Kina: Kinas president Hu Jintao og Liberias president Ellen Johnson Sirleaf under et møte i Beijing i 2006. «Kineserne blir stadig oftere de afrikanske landenes foretrukne samarbeidspartnere», skriver kronikkforfatterne. Foto: Elizabeth Dalziel/AP/ScanpixVis mer

Investering som bistand

Endringene i geopolitiske maktforhold - særlig Kinas framvekst - endrer forutsetningene for bistandspolitikken

USA og Europa sliter med høy gjeld og lav økonomisk vekst. I norske medier diskuteres daglig hva dette betyr for den politiske utviklingen i USA og for EUs framtid. Framvoksende økonomier, særlig BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina), er nå hoveddrivere for veksten i den globale økonomien. Alt tyder på at dette er langvarige trender, og at en ny økonomisk rangorden er i emning. Det som i liten grad diskuteres er hva dette vil ha å si for de landene som har mest bruk for økonomisk utvikling - verdens aller fattigste land, og for vestlig bistandspolitikk rettet mot disse landene.

De siste 20 åra har Vestens bistandspolitikk vært styrt av et sett av tanker og ideer kalt «Washington consensus», i hovedsak utviklet av Verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Med basis i nyliberalistiske idealer og anglosaksiske tankemåter har man ment at det eksisterte en universell modell for styresett, institusjoner og rammeverk. Sammen med markedsreformer som ville gi riktige priser skulle denne institusjonelle modellen skape vekst og utvikling. Men ser vi til Afrika, er det åpenbart at denne tilnærmingen ikke har gitt de ønskede resultatene.

I tillegg til tydelig mangel på resultater, har idealene i «Washington consensus» fått en knekk som en følge av finanskrisen. Vi har vært vitne til hvordan markedskreftene kan løpe løpsk. Samtidig har de framvoksende økonomiene styrket sin posisjon. Disse landene har en annen tilnærming til bistands- og utviklingsarbeid bygget på en alternativ utviklingsmodell til Vestens. Da Liberias president Ellen Johnson Sirleaf ytret ønske om å få bygget sårt tiltrengte veier, sa vestlige givere at «vi gjør ikke veiprosjekter». Den kinesiske ambassadøren sa: «Vi bygger veier».

Kina har en lang historie med bistand til Afrika, men særlig de siste årene har deres alternative framferd blitt tydelig. Basert på egen, nyvunnet erfaring jobber de ut fra en mer pragmatisk modell, som skiller mindre mellom bistand og kommersiell aktivitet enn Vestens. Som Deng Xiaoping sa om Kinas økonomiske reformer på 1980-tallet: «Det spiller ingen rolle om katta er svart eller hvit, så lenge den fanger mus». Økonomisk vekst var en nødvendighet, og det avgjørende var om tiltakene virket, ikke deres ideologiske innpakning. Kina i Afrika dreier seg om hvordan vekst skapes gjennom investeringer og prosjekter innen jordbruk, industri og ikke minst infrastruktur.

Kineserne blir stadig oftere de afrikanske landenes foretrukne samarbeidspartnere. Kinesiske aktørers store fordel er at Kina selv er et utviklingsland - utfordringene i Afrika likner Kinas problemer 10- 20 år tilbake. At Kina kan vise til suksess på hjemmebane med å løfte flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom i løpet av få år, gjør dem attraktive for mottakerlandene. Suksessen i Afrika bygger på egne erfaringer og ikke minst på samarbeidsmodeller der man søker å lage prosjekter der kinesiske og lokale partnere har sammenfallende interesser. For Kina er derfor et nært samarbeid med kinesisk næringsliv sentralt, i vest er bistand (i form av gaver) helt atskilt fra næringslivsinteresser.

I tråd med «Washington consensus» har mye av norsk bistand til Afrika de siste tiåra dreid seg om såkalt institusjonsbygging. Men det kan se ut som om vi har glemt vår egen historie. Da Norge fikk strøm for 50- 100 år siden var ikke hovedprioriteten å lage nye offentlige organer og reguleringer, men skaffe kapital og ingeniører til lokale elverk for at det skulle bygge ut mindre vassdrag og elektrifisere byer og bygder. Først etter i moderne tid oppsto behov for dagens kompliserte reguleringsregime og tilhørende etater. Lover, reguleringer og institusjoner som løser behovene til dagens Norge er ikke det Afrika trenger. Retningslinjer for forvaltning og skattlegging av naturressurser er viktig, men før forvaltningssystemet bygges ut, må det være noe å forvalte. Om vi har et problem med mus, trenger vi en katt, ikke regler for kattehold.

Internasjonalt er det en økende erkjennelse av at en endring i tilnærmingen til bistand er nødvendig - og underveis. I en nylig utgave av magasinet The Economist ble begrepet «Aid 2.0» lansert i for å beskrive de framvoksende økonomienes nye rolle i å trekke med seg de enda fattigere u-landene i utviklingsprosessen. Fremover vil den viktigste kilden til utviklingsarbeid være kommersielle investeringer, i stor grad drevet av Kina og andre BRIC-land. I Norge har avisoverskrifter om tema ofte omtalt Kina som «en trussel». Det er langt mer fruktbart å sikte mot et balansert paradigme: Se til vestlige modeller for arbeid med helse, utdanning og menneskerettigheter, mens vi kan lære av kineserne i arbeid for private investeringer og infrastruktur for å skape økonomisk vekst.

Norges unike økonomiske posisjon gjør at vi selv i liten grad er rammet av global finansiell ustabilitet, og vi har statsfinanser som sikrer en fortsatt meget aktivt bistandspolitikk. Erkjennelsen er bred om at handel og investeringer er like viktig som gavebistand. Vår store finansformue gjør at vi er blitt en viktigere global investor. I dette ligger det et stort utviklingspolitisk potensial. Fremover vil statens investeringsmandat bli viktigere enn tradisjonell bistand. Men det er også viktig å få opp øynene til større deler av norsk næringsliv for de mulighetene som ligger i raskt voksende økonomier i sør. I den sammenheng er det svært gledelig at utviklingsminister Erik Solheim og handels- og næringsminister Trond Giske sammen med norsk næringsliv gjør en rundreise i Afrika seinere i høst.