Invitasjoner til alle

At kulturinstitusjonenes publikum er hvitt og velutdannet, betyr ikke at det er noe galt med repertoaret. Men det betyr at tersklene bør bygges ned.

DEN STORE, HVITE FLOKK: Publikum som går på teater, opera og kunstutstillinger er overveiende hvitt og velutdannet. Sånt blir det debatt av. Men når det er grupper i samfunnet som ikke oppsøker visse kunstformer, er løsningen neppe å flytte kunsten nærmere disse gruppenes bakgrunn og hverdag. Det er ikke ytre likhet som gjør at publikum opplever at en historie angår og engasjerer dem. Foto fra Nationaltheatrets hovedscene. Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.
DEN STORE, HVITE FLOKK: Publikum som går på teater, opera og kunstutstillinger er overveiende hvitt og velutdannet. Sånt blir det debatt av. Men når det er grupper i samfunnet som ikke oppsøker visse kunstformer, er løsningen neppe å flytte kunsten nærmere disse gruppenes bakgrunn og hverdag. Det er ikke ytre likhet som gjør at publikum opplever at en historie angår og engasjerer dem. Foto fra Nationaltheatrets hovedscene. Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.Vis mer
Meninger

Nylig ble det kjent at ikke-vestlige innvandrere i liten grad benytter seg av de tyngste kulturinstitusjonene i Oslo. Bare tre prosent av Nasjonalmuseets publikum har ikke-vestlig bakgrunn, meldte Aftenposten. Minoritetsbefolkningen går sjeldnere i teater enn etniske nordmenn. Og i et intervju i P2 ble operasjef Tom Remlov konfrontert med den store, hvite flokk som fyller det store, hvite hus.

I ønsket om å bryte opp den homogene hopen, ligger faren for å gjøre to feilslutninger. Den ene er at en kunstform bør favne alle. Det er en grunn til at ballett, opera og teater er subsidiert, de kan ikke forventes å nå en stor del av folket og er ikke levedyktige på egen hånd. Den andre er at det er noe i veien med kunstformen selv, eller repertoaret, når publikum ikke er like regnbueaktig som befolkningen som sådan.

Men det er verd å spørre om tilskuere som ellers kunne satt pris på det som forgår på disse stedene, føler seg ekskludert — og hva som kan gjøres for å bygge ned tersklene.

For det er flere 
grupper som holder seg unna. I Statistisk sentralbyrås «Norsk kulturbarometer 2012» kartlegges nordmenns kulturvaner i året som gikk. Rapporten viser det mange instinktivt tenker: At de med høy inntekt og utdannelse er større forbrukere av kultur enn de i motsatt ende av skalaen. Forskjellen er særlig stor når det gjelder opera og ballett, og unektelig når det gjelder teater, særlig tyngre dramaer. 

Det er flere årsaker 
til at smak er forbundet med økonomisk og akademisk bakgrunn. Én har å gjøre med det rituelle ved å gå for å se et teaterstykke, en opera eller en kunstutstilling. Kunstformene har lange stamtavler, de oppsto i tiden før massemediene og er fremdeles knyttet til fysisk nærvær, foran et maleri, en scene.

Dette skaper eksklusive live-opplevelser som tradisjonelt har vært kostbare, og dermed domene for de bemidlede og spesielt interesserte. Det er arenaer som har sine små seremonier, sin sosiologi, og som kan virke fremmedgjørende for den som ikke er blitt gjort fortrolig med dem.

En beslektet 
årsak har å gjøre med det kunstneriske innholdet. Til forskjell fra film og musikk, som er mer tilgjengelig og som de fleste har et forhold til fra barnsben av, er det ikke bare bare å opparbeide seg referanser innenfor opera og ballett. Det formelle ved begge kunstformer har rot i en annen tid og kan være vanskelig å få tak på, både for den som er vokst opp til et soundtrack av listepop og den som kommer fra en annen verdensdel. Det er godt å ha flere kilder å øse av. At Norge er blitt mer kosmopolitisk, med flere borgere som bringer med seg sjangre fra andre deler av verden, er noe kulturlivet kan og bør trekke veksler på.

Men når det er grupper 
i samfunnet som ikke oppsøker visse kunstformer, er løsningen neppe å flytte kunsten nærmere disse gruppenes bakgrunn og hverdag. Det er ikke ytre likhet som gjør at publikum opplever at en historie angår og engasjerer dem. Norske romanlesere har latt seg bevege av historier om unggutter i Afghanistan («Drageløperen») og grisebønder i Nord-Trøndelag («Berlinerpoplene»).

Nå hører livsnære mellomromaner til den lettfattelige typen kulturprodukter. Men suksessen deres bekrefter at det allmenne ofte ligger i det spesifikke. Mye av det som skjer på museene, teatrene og i operaen handler også om fundamentale menneskelige følelser og erfaringer. Det er ingen iboende grunn til at det ikke skal treffe flere enn de som vanligvis søker seg dit. Men mange vil trenge litt forhåndskunnskap og et vokabular for å kunne ta innover seg og sette ord på opplevelsen.

Skolene er trolig 
de som sitter med nøkkelen. Om kulturvaner ikke bare skal gå i arv, eller følge sosioøkonomisk status, må skolene åpne dørene inn til kulturinstitusjonene, kanskje i større grad enn i dag, gi elevene kunnskap og trygghet, vise dem som ikke blir tatt med av foreldrene at dette tilbudet også er der for dem. Målet er ikke å få alle til å like det samme. Det handler ikke om at etablissementets kultur er den mest høyverdige.

Det handler om at kunnskap er makt, at mennesker har godt av å bli tatt med over i andre verdener. At det er leit om folk ikke får med seg store opplevelser og nyttige referanser på grunn av frykt, fordommer eller vanens makt. Alle trenger ikke å komme, men alle bør føle seg invitert.

Skoleeleven som gjesper seg gjennom «Rosmersholm» må gjerne konkludere med at teater ikke var noe for ham. Men da avviser han noe etter å ha fått vite hva det er. Og han gjør det forhåpentlig i vissheten om at han er velkommen tilbake.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.