IOC, pengene og idealene

Den olympiske suksessen har lite med idealer om moral, fred og fordragelighet å gjøre. IOC gjør antakelig lurt i å tone ned denne delen av retorikken. Men i kampen for en ren og sunn prestasjonskultur bør organisasjonen stå rak.

OL ER OVER OSS. I løpet av femten februardager kjemper vinteridrettens beste utøvere om olympisk heder og ære. Millioner av TV-seere vil følge nøye med. Sommer-OL i Beijing om to år vil ha et enda større nedslag. Det påstås at over halvdelen av verdens befolkning kjenner til og følger deler av sommerlekene. Hva er bakgrunnen for de olympiske leker? Og i hvilken grad har de olympiske idealer relevans i dag? Den moderne olympiske bevegelse ble unnfanget av den franske baron Pierre de Coubertin på slutten av 1800-tallet.Den internasjonale olympiske komite (IOC) ble stiftet i 1894, og de første sommerlekene ble arrangert i Athen i 1896. Coubertin ristet sammen en rekke ideer til en ideologi han døpte «olympisme». Han var anglofil og beundret det engelske utdanningssystemet der sporten sto sentralt i sosialiseringen av unge menn. Han var inspirert av internasjonalisme og hentet ideer om global, moralsk opprustning fra framveksten av den internasjonale fredsbevegelsen og ideelle organisasjoner som Røde Kors. Og han var lidenskapelig opptatt av utgravningene i greske Olympia som gavmytologiske og seremonielle rammer til den nye idrettsideologien. I IOCs såkalte fundamentale prinsipp beskrives idealene. De olympiske leker skal tjene den fysiske, sosiale, kulturelle og moralske kultivering av enkeltmenneske og samfunn. Ilden, de olympiske ringene, utøverløftet om fair play, ideen om utøverlandsbyen, og de storslåtteåpnings- og avslutningsseremoniene: alt er tenkt inn som symbolske uttrykk for olympismen. Topputøvere skal være forbilder som viser vei mot et nytt og bedre samfunn der konkurranse forenes med gjensidig respekt, vennskap og fred.

SOM REALISTISK samtidsideologi framsto olympismen som skivebom. Coubertin hadde begrenset forståelse av kreftene i samfunnet rundt ham. Han var en konservativ aristokrat, livredd for den framvoksende sosialismen og den aggressive nasjonalismen, og arrogant nedlatende i forhold til profesjonisme og kommersialisering. IIOCs første fem tiår opplevde verden blant annet revolusjoner, krigshissig nasjonalisme og to verdenskriger med millioner av døde. Og den fredeligere etterkrigstiden er kjennetegnet av profesjonalisering og kommersialisering av både samfunn og idrett. Som kommersielt underholdningskonsept var imidlertid olympismen et blinkskudd. Siste halvdel av 1900-tallet var populærkulturens og underholdningens tid. Samfunnsutviklingen og utbredelsen av elektroniske medier har ført til det som iblant kalles for en spektakularisering av det offentlige rom. Gjennomslag avhenger av dramatisk iscenesettelse. Enkeltmennesker og saker må formes mot det spektakulære, helst gjennom personifisering, seksualisering og sterke og oppsiktsvekkende hendelser. Eliteidretten er kanskje selve paradeeksemplet på spektakulariseringen. Idrettens egenart passer skjemaet perfekt. Unge, veltrente utøvere kan formes til alt fra moralske forbilder til sex- eller hatobjekter. Konkurransene blir direktesendte konfrontasjoner mellom motpoler og med usikkert utfall. Massene hyller den grensesprengende prestasjonen og rekorden. Og utover den umiddelbare spenningen gir eliteidretten muligheter for identifisering. Som tilskuer i et ellers tolerant og mangfoldig samfunn er det lov å være ensidig sjåvinist, å gi ukritisk støtte til «oss» mot «dem». Når det hele så pakkes inn i kvasi-religiøse, olympiske ritualer og seremonier, blir slagkraften enorm. OL er et identitetsskapende underholdningsprosjekt uten sidestykke i det moderne samfunnet.

PROBLEMET ER selvfølgelig at den olympiske suksessen har lite med de olympiske idealer om moral, fred og fordragelighet å gjøre. Derfor har den olympiske bevegelse også måttet tåle mye kritikk, blant annet for dobbeltmoral. Korrupsjonsskandalene og en viss lempfeldighet med dopingarbeidet under tidligere presidenter gjorde ikke saken bedre. Men i disse dager kan det kan det se ut som om noen av de olympiske idealer får ny aktualitet. Mange vil mene at kommersialiseringen av eliteidretten har gått for langt. Pengetørsten kan bli ublu grådighet. Talentspeidere i populære idretter støvsuger markedet og tilbyr mindreårige og foreldre lukrative avtaler. Pengesterke enkeltpersoner og firma kjøper idrettsklubber, utøvere og arrangement. Chelsea eies av en russisk milliardær, Italias statsminister Silvio Berlusconi er eier av fotballklubben Milan og et medieselskap med tung idrettsportefølje. Deler av kommersialiseringen blir vulgær og kynisk. Under EM i håndball var selve spilleflaten fylt av glorete reklamemerker. I fotballsendinger manipuleres reklamen teknologisk inn i bildet. Internasjonale ølbryggerier satser store beløp på de mest populære fotballklubbene for å kunne påvirke barn og unge. Enkelte utøvere, som den russiske tennisspilleren Anna Kournikova, har større sponsorinntekter enn dyktigere konkurrenter på grunn av sitt utseende og sex appeal.

HER SER det faktisk ut som om IOC er den eneste internasjonale idrettsorganisasjon som representerer en reell motkraft. I henhold til det olympiske charter, IOCs offisielle regelbok, kan ingen utøvere tjene penger på sin OL-deltakelse. Videre er all drakt-og arenareklame strengt forbudt. Når det gjelder doping, er IOC under sin nye leder Jaques Rogge i ferd med å bli mer katolske enn paven. Bruk av høydehus er kontroversielt men står ikke på det internasjonale antidopingbyrået WADAs forbudsliste. Under Torino-lekene har imidlertid IOC lagt ned forbud mot all bruk av høydehus på olympisk grunn. IOC kan med en viss rett få skryt for å fremme rene prestasjonsidealer. Det betyr ikke at IOC lukker øynene for kommersielle muligheter. De olympiske ringer er verdens mest eksklusive logo. IOC håver inn penger på TV-rettigheter og på noen få men tunge sponsorer. Poenget er at IOC gjør det i kontrollerte former og med basis av et verdigrunnlag. Og i dette tror jeg IOC har stor støtte både blant aktive og tilskuere. Ingen utøvere vil si nei til inntekter, men som de fleste prestasjonskulturer kjennetegnes også toppidrettskulturen av en betydelig grad av idealisme og rettferdighetssans. Tilskuere aksepterer reklame og sponsorer, men i en del idretter nærmer vi oss kommersiell overkill. Som familieunderholdning må den olympiske idretten kunne framvise utøvere som styrer klar av moralske gråsoner, er lojale og ikke alltid selger sin arbeidskraft til høystbydende. IOC gjør antakelig lurt i å tone ned retorikken om internasjonal fred og fordragelighet. Der blir skrittet til virkeligheten vel langt. Men i kampen for en ren og sunn prestasjonskultur bør organisasjonen stå rak. Aner vi konturene av at det til tider så utskjelte IOC blir en ansvarlig bærer av idrettens idealer? Vil den olympiske bevegelsen, kanskje for første gang siden innstiftelsen, framstå som samtidens viktigste våpendrager for eliteidretten verdier?Professor Rune Ottosen om profet, dialog, selvransakelse og ærlighet.