IQ-testing av minoritetselever

Hva innebærer IQ-testing av barn i norske skoler når elevene har innvandrerbakgrunn fra hele verden, spør Jornon Pihl

Dosent dr.polit. ved Høgskolen i Oslo, og har gjennomført en undersøkelse om intelligenstesting av minoritetselever.

INTELLIGENSTESTING ER for tiden gjenstand for offentlig oppmerksomhet. En mor i Nord-Norge står i fare for å bli fratatt omsorgen for sine barn på grunn av angivelig lavt intelligensnivå. Sakkyndige har IQ-testet moren og kategorisert henne som lettere psykisk utviklingshemmet. I Store norske leksikon fra 1998 børstes det støv av gamle teorier om intelligensforskjeller mellom ulike etniske grupper. En norsk professor i sosiologi har gjenreist denne historiske debatten med røtter tilbake til rasehygienedebatten i mellomkrigstiden. I ca. hundre år har rangering, sortering og utelukkelse av individer eller grupper med grunnlag i IQ-testing vært et omstridt tema. Innenfor vitenskap, profesjoner og statlige myndigheter har forsvaret for bruken av IQ-tester likevel vært betydelig, for eksempel i skolen. Slik er det fremdeles. Men hva innebærer IQ-testing i en flerkulturell pedagogisk situasjon der skolen har barn med innvandrerbakgrunn fra hele verden?

PEDAGOGISK-PSYKOLOGISK tjeneste er en sakkyndig instans som har i oppgave å utrede om elever har behov for spesialundervisning. Elever som har vansker med å følge den ordinære undervisningen, har en lovfestet rett til spesialundervisning etter sakkyndig anbefaling fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste. Et statlig mandat, utdanningspolitiske rammebetingelser og profesjonsutdanningene har en monokulturell forankring. Dette strukturerer det sakkyndige arbeidet. Mange har kanskje trodd at IQ-testing er en saga blott i Norge, ikke minst etter at spesialskolene ble nedlagt tidlig på 1990-tallet. Slik er det imidlertid ikke. Tvert imot indikerer en kvalitativ studie jeg har gjennomført i Pedagogisk-psykologisk tjeneste i Oslo at intelligenstesting er hovedmetode i forbindelse med sakkyndige utredninger av minoritetselever i perioden 1990{ndash}2000. Omfanget av IQ-testing øker i løpet av tiåret. Man utreder minoritetselever med de samme metodene som man utreder majoritetselever. Sakkyndige er utdannet for å utrede elever med norsk etnisk bakgrunn. Sakkyndig instans utreder i hovedsak minoritetselever som om minoritetselevene har norsk etnisk bakgrunn. Minoritetselever intelligenstestes med en norsk versjon av den amerikanske IQ-testen WISC-R. Testen måler kompetanse i norsk som morsmål, generelle kunnskaper og ferdigheter som norske barn har tilegnet seg gjennom sosialisering i norske familier, norsk kultur og norske barnehager og skoler. Det anvendes også andre IQ-tester som er standardisert i USA. Når IQ-tester som er standardisert for etnisk norske eller amerikanske barn anvendes på etniske minoriteter i Norge som har et annet morsmål og delvis en annen kulturell bakgrunn eller skolebakgrunn enn IQ-testene forutsetter, bryter dette med testforutsetningene. Måleinstrumentet er i minoritetselevenes disfavør. Normbaserte IQ-tester har vanligvis en monokulturell eller eurosentrisk forankring som avvik måles i forhold til, og reflekterer middelklassens verdier og normer. Dette er i disfavør av elever med lav sosial status, elever med arbeiderklassebakgrunn og etniske minoriteter.

TESTTEORI FORUTSETTER at tester anvendes på en populasjon de er standardisert for. Men IQ-testing er så omfattende at selv elever som har bodd kort tid i Norge, alt fra under ett år til for eksempel tre år, IQ-testes. Vanligvis testes de på norsk. På dette grunnlaget sammenliknes minoritetselevers prestasjoner med gjennomsnittsprestasjoner blant jevnaldrende barn med norsk etnisk bakgrunn. Minoritetselever som har begrenset formell skolegang, for eksempel på grunn av krig eller flukt, IQ-testes også, selv om de kan mangle flere års skolegang, og selv om den skolegangen de faktisk har, er fra et annet utdanningssystem og en annen kultur.

Hvilke konsekvenser har dette? Under slike omstendigheter produserer sakkyndig instans sosiale «fakta» om minoritetselever som «uintelligente» og til og med «mentalt tilbakestående» på sviktende forutsetninger. På dette punktet er det forbindelser til tidligere tiders nedvurdering av etniske minoriteter i den norske skolen.

TIDLIGERE HAR samer og tatere vært gjenstand for liknende praksis. «Generelle lærevansker» er en av de mest brukte diagnosene Pedagogisk-psykologisk tjeneste anvender i dag. Begrepet er ikke informativt. Foresatte får ikke informasjon om hva begrepet betyr. Begrepet er en eufemisme som PP-tjenesten benytter om elever med lavt intelligensnivå, nærmere bestemt en IQ-skåre under 85. Minoritetselever kategoriseres som barn med «generelle lærevansker» (intelligens under gjennomsnittet), i uforholdsmessig omfang. Ifølge statistikk fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste i Oslo for skoleåret 1999/2000 bestod 44 prosent av elevene med «generelle lærevansker» av minoritetselever, mens minoritetselevene bare utgjorde 28 prosent av klientene. Resultatene kan ikke betraktes som et gyldig mål på «intelligens» eller iboende egenskaper ved minoritetselevene. Resultatene er et statistisk mål på minoritetselevers prestasjoner, fortrinnsvis målt i forhold til norske kriterier, normer og gjennomsnittsprestasjoner blant jevnaldrende norske barn, og framskaffet ved brudd på testforutsetningene.

IQ-TESTING BIDRAR således vesentlig til konstruksjon av de etniske relasjonene i skolen. Misforholdet mellom skolens og minoritetselevenes språklige og kulturelle forutsetninger forårsaker vansker blant minoritetselever. IQ-tester transformerer vansker forårsaket av institusjonelle, monokulturelle forutsetninger for undervisning av minoritetselever til elevens individuelle avvik og angivelig lave «intelligens». En vesentlig konsekvens av dette er at eleven tas ut av ordinær undervisning til spesialundervisning i og på norsk sammen med norske barn som har spesialpedagogiske behov. IQ-testing oppfyller således en klassisk funksjon som IQ-testing har hatt i et historisk perspektiv. IQ-testing har vært et redskap for rangering, seleksjon og ulike former for segregering, der elever tas ut av ordinær undervisning når skolen ikke er i stand til å dekke elevenes pedagogiske behov. I dagens flerkulturelle pedagogiske situasjon i Norge antar denne praksisen en etnisk dimensjon. Med utgangspunkt i den monokulturelle skolens forutsetninger og diagnostikk kategoriseres minoritetselever som mindre intelligente, og til og med som lettere psykisk funksjonshemmet på sviktende forutsetninger. Når minoritetselever skilles ut til spesialundervisning, som vanligvis foregår utenfor klassen, sammenfaller pedagogisk segregering og etnisk segregering innenfor rammen av enhetsskolen. En evaluering av spesialundervisning i Oslo som ble gjennomført på oppdrag fra byrådet og skolesjefen i Oslo på 1990-tallet dokumenterte faktisk dette. Rapporten Idealer og realiteter (Nordahl 1998) viste at en uforholdsmessig stor andel minoritetselever ble undervist innenfor forskjellige segregerte spesialundervisningstilbud. Studien jeg har foretatt i Oslo viser at selve diagnostiseringsprosessen bidrar vesentlig til dette. Diagnosene som elevene tilskrives, er sosiale konstruksjoner, produkter av selve utredningsprosessen, hvilket ikke kan forveksles med egenskaper ved elevene.

INTELLIGENSTESTING AV minoritetselever har samfunnsmessige implikasjoner som går langt utover de virkninger testingen har for den enkelte elev. Forskere som studerer intelligensforskjeller, anvender bl.a. IQ-målinger som den pedagogisk-psykologiske tjenesten produserer både i Norge og i andre land. Forskerne forutsetter vanligvis at IQ-resultatene er profesjonelt produsert og gyldige.

UNDERSØKELSENEhar foretatt viser imidlertid at dette ikke uten videre kan forutsettes. Tilsvarende misbruk av IQ-tester på minoritetselever er også dokumentert i andre land. Dette er én vesentlig forutsetning for at forskere kan påstå at det er «intelligensforskjeller» mellom ulike etniske grupper i skole og samfunn. «Bevisene» hentes blant annet fra IQ-tester som den pedagogisk-psykologiske tjenesten gjennomfører på etniske minoritetselever i skolen.