Irak - et veiskille?

DEN NORSKE MILITÆRE

deltakelse i Irak kan ikke tolkes som annet enn en ny kurs i norsk utentikspolitikk. Norge står sammen med okkupasjonsmaktene etter en krig som ikke var folkerettslig forankret, og hvor FN ble effektivt undergravd. Irak er i ferd med å bli en hengemyr for USA og Storbritannia - det kan det også bli for Norge. Norge har gjort et uklokt utenrikspolitisk valg.

Stortingsflertallet har valgt å sende militært personell til Irak. Når styrkene først er på plass, har de min fulle tillit. Jeg er overbevist om at de norske styrkene vil gjøre en utmerket jobb ut ifra de rammebetingelsene de har og situasjonen på bakken. Når jeg mener at norske militære styrker ikke burde vært sendt til Irak, handler det på ingen måte om kvaliteten på norsk personell. Mitt syn er basert på en vurdering av at det er politisk uklokt å delta militært. Dette skal jeg begrunne.

For å unngå misforståelser, vil jeg innledningsvis understreke at det sjølsagt er riktig å delta med humanitær hjelp i Irak. Alle har en forpliktelse til å hjelpe sivilbefolkning i nød uavhengig av omstendighetene som har skapt nødhjelpsbehovet. Den humanitære hjelpen bør imidlertid kanaliseres gjennom FN og frivillige organisasjoner, slik at det ikke kan reises spørsmål om hvorvidt Norge legitimerer en folkerettsstridig krig.

Hvorfor burde vi ikke ha deltatt i Irak? La meg svare med et spørsmål: Er det politisk klokt av Norge å delta militært i å stabilisere situasjonen etter en krig som ikke hadde folkerettslig mandat, hvor det ikke er et nytt folkevalgt styre på plass og hvor norske styrker er direkte koplet til en av okkupasjonsmaktene? Jeg kan ikke forstå at det er mulig å svare ja på dette spørsmålet.

DA USA OG STORBRITANNIA

gikk til angrep på Irak, hadde ikke FNs våpeninspektører hatt mulighet til å gjøre ferdig sitt arbeid. Det paradoksale i situasjonen er at våpeninspeksjonene ble avbrutt på et tidspunkt hvor de begynte å gi resultater. Det er på ingen måte akseptabelt at Saddam Hussein ikke ga våpeninspektørene full tilgang til installasjoner inne i Irak. Men presset på Saddam virket på det tidspunktet våpeninspektørene ble tvunget til å avslutte sitt arbeid. Inspeksjonene gikk framover. I ettertid ser vi at det ikke er funnet masseødeleggelsesvåpen slik det ble påstått fra amerikansk og britisk side. Visste de kanskje at dette var situasjonen? Fryktet de at våpeninspektørene ikke skulle finne noe og at begrunnelsen for en krig ikke ville være til stede? Under alle omstendigheter ble det vist forakt for FN ved å tvinge fram en avslutning på våpeninspeksjonene. Det bærende prinsipp i FNs arbeid er at alle fredelige utveier skal være prøvd før man tyr til militærmakt. Dette var ikke situasjonen i Irak.

For et lite land som Norge - som tradisjonelt har vært en varm forsvarer av FN og folkeretten - går det ikke an å ta lett på det som var bakteppet for krigen. Små stater er avhengig av at de globale kjørereglene følges. Jeg mener at Norge med å stille opp militært i Irak, ikke tar alvoret inn over seg i forhold til at verdens eneste supermakt med støtte fra en annen stormakt så grunnleggende har brutt folkeretten og undergravd FNs arbeid.

Alvoret i Irak-situasjonen understrekes ved at USA under president Bush har vedtatt en ny sikkerhetsstrategi som baserer seg på såkalt «forebyggende angrep». Strategien betyr i praksis at USA kan slå til hvor som helst, mot hvem som helst, når som helst dersom de føler seg truet. Altså en strategi som går langt utover en tradisjonell rett til sjølforsvar.

STRATEGIER

basert på en tenkning om forebyggende angrep gjør verden farligere. Hvis verdens eneste supermakt kan basere seg på en slik strategi, kan man risikere at andre land vil gjøre tilsvarende. Det er mange land som kan føle behov for å «rydde opp» rundt seg. Hva om land som India, Pakistan og Kina skulle utvikle tilsvarende strategier? Vi kan da vel ikke mene at verdens eneste supermakt skal kunne tilta seg spesielle rettigheter i verdenssamfunnet? USAs angrep på Irak kan og bør sees i lys av USAs nye sikkerhetsstrategi. Det er nødvendig at land tar til motmæle mot en utvikling i verdenssamfunnet der forebyggende angrep legges til grunn for lands sikkerhet. Forebyggende angrep er klart i strid med folkeretten og i en situasjon hvor folkeretten er under press, er det avgjørende viktig at noen land klatrer opp på barrikadene og forsvarer folkeretten. Folkeretten må ikke utfordres - det må Norge si klart ifra om. Nettopp derfor burde vi sagt nei til å delta militært i Irak.

En annen relevant problemstilling er ansvaret som angripende stater har for å sikre ro og orden etter krigshandlinger. Jeg oppfatter at Norge bidrar til å frata okkupasjonsmaktene ansvaret gjennom vår militære deltakelse. I tillegg kommer spørsmålet knyttet til om det er mulig å delta militært i stabiliseringen av Irak uten å bli oppfattet av folk på bakken i Irak som en del av okkupasjonsmakten. Jeg er sterkt i tvil om dette er mulig.

MITT ANLIGGENDE

er altså de politiske konsekvensene av norsk deltakelse. Enkelte stiller spørsmål ved om FN-vedtak i etterkant av krigen er tilstrekkelige til at det ikke er folkerettsstridig å delta. Jeg er så langt ifra en folkerettsekspert, men slik jeg tolker vedtakene er det ikke dette som er problemet. Det vi bør diskutere er den politiske klokskapen i å delta.La meg til slutt dra ytterligere ett resonnement. Norge har over tid fått navn på seg som en fredsnasjon. Dette skal sjølsagt ikke overdrives, men vi har tross alt fått et posisjon internasjonalt som gjør at vi blir sett til for hjelp i en del internasjonale konflikter. Det er en rekke grunner til at vi er kommet i denne noe unike situasjonen internasjonalt:

vi er et lite og ubetydelig land som ikke har en kolonihistorie og som ikke er en trussel for noen

vi har vist et konsekvent engasjement mot global urettferdighet gjennom vårt bistands-engasjement

vi har systematisk over tid forsvart og vist vilje til å videreutvikle FN og internasjonal rett

vi har gitt frivillige organisasjoner stort handlingsrom både politisk og finansielt og «brukt» dem konstruktivt i fredsarbeidet

vi har greid å svinge oss raskt i en del sammenhenger både politisk og økonomisk og også tatt en viss risiko

Vi har - mer eller mindre bevisst - manøvrert oss inn i det som må oppfattes som en god internasjonal situasjon: vi blir sett til som en mulig tilrettelegger i internasjonale konflikter. For å opprettholde denne gunstige situasjonen må vi ikke bryte med den politikken som har brakt oss dit. Jeg etterspør helhetstenking i de valg vi gjør internasjonalt. Engasjement a la Irak, kan definitivt gjøre oss mindre interessante i en konfliktløsingssammenheng. Den sjansen bør vi ikke ta.

DET ER SVÆRT MANGE

land i verden som trenger assistanse - også militært. Kongo og Liberia er nylige eksempler. La oss delta der vi er på trygg grunn både politisk og folkerettslig. Jeg håper den norske militære deltakelsen i Irak ikke representerer et linjeskifte i norsk utenrikspolitikk. Eller vil det vise seg at Irak var et veiskille?