POLITISK: Graham Swift foran karikaturtegningene av kjente politikere og fagforeningsledere, tegnet av Martin Rowson. De pynter radikalernes favorittresaturant Gay Hussar i Londonstrøket Sohol. Foto: KEITH HAMMETT
POLITISK: Graham Swift foran karikaturtegningene av kjente politikere og fagforeningsledere, tegnet av Martin Rowson. De pynter radikalernes favorittresaturant Gay Hussar i Londonstrøket Sohol. Foto: KEITH HAMMETTVis mer

Irak-krigen som kom hjem

Graham Swift skriver om krig, kugalskap, frykt og raseri.

LONDON (Dagbladet): Graham Swift er den første britiske forfatteren som tar for seg i en roman hva Irak-krigen skapte av sorg og fortvilelse. Britiske familier mistet sine sønner, ektefeller, fedre, brødre og søstre i Irak - i en krig, som mange så som meningsløs. I romanen sammenlikner forfatteren disse tragediene med de store bålene av brennende kyr på 1990-tallet. De skapte også tragedier. Mange bønder begikk selvmord i fortvilelse.

Den ellers så milde forfatteren har skrevet en rystende bok, «Wish You Were Here» (Picador forlag), som preges av raseri over samfunnsutviklingen.

Dagbladet møter ham på de britiske radikalernes gamle samlingssted i Soho, restauranten Gay Hussar. På veggen henger det tegninger av mange samfunnsrefsere som Michael Foot, Bill Morris, Paul Foot, Glenda Jackson og Ken Livingstone. De er tegnet av karikaturtegneren Martin Rowson i åras løp.

- Hva fikk deg til å skrive denne romanen, var det Irak-krigen eller kugalskapen?

- Det er alltid vanskelig å si hva som ga meg ideen. Jeg har skrevet ni romaner, men jeg kan ikke forklare hva som setter i gang arbeidet. Det tok av da jeg tenkte på denne mannen som sitter på en campingplass på Isle of Wight med en ladd hagle på senga, etter at kona har dratt sin vei, svarer Swift.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er den dramatiske starten, som utvikler seg til en historie om en bondefamilie i Devon, som har vært igjennom flere omganger med frykt for kugalskap. Bølingen er blitt brent på åpne bål, en sønn har flyktet fra familien og blitt soldat i Irak. Han kommer hjem i en likkiste, trolig sterkt ødelagt av en bombeeksplosjon i veikanten. Hovedpersonen Jack selger gården og blir campingeier på øya Isle of Wight, som ligger sør for Southampton.

- Boka forteller hvordan kriser som kugalskap og drepte soldater kan rive i stykker familier. Vil du kalle dette en politisk roman?

- Den handler om kriser i vår tid som har skapt fortvilelse og raseri for mange familier. Jeg skriver om hvordan krigen kommer hjem og jeg er nok blitt preget av å se fjernsynsreportasjer av alle likkistene, som paraderes gjennom gatene kveld etter kveld. Man kan lure på hvem som regisserer disse paradene. Noen drepte blir hyllet som helter, andre blir glemt. Ofte blir døde soldater nevnt på nyhetene og du hører ikke mer om dem. Fortsatt drepes soldater i Afghanistan, men de blir sjelden paradert. Man blir frustrert over slik manipulering.

- Er det andre ting som gjør deg sint i dagens Storbritannia?

- Det er mange ting. Jeg ble født i 1949 og vokste opp i 1950- og 1960-åra, da samfunnet ble utjamnet en god del, siden ble det annerledes og skillet mellom fattige og rike har bare økt. Det britiske samfunnet er ikke lenger et godt samfunn for mange mennesker. Men jeg skriver ikke dagsaktuelle historier eller kommentarer, det er journalistenes jobb. Å skrive en roman tar lengre tid og er ikke en politisk erklæring, Da denne romanen kom i fjor, var Irak-krigen slutt, men forholdene for familiene har ikke endret seg. Soldater blir fortsatt drept i Afghanistan.

- Skuespillforfatterne har tatt opp mange flere aktuelle politiske temaer enn skjønnlitterære forfattere. Hvorfor er det slik?

- Fordi det er raskere å skrive et teaterstykke enn å skrive en roman. Jeg er enig i at det er kommet mange politiskinspirerte teaterstykker. Det er avgjort en tendens blant annet på Tricycle-teateret i Kilburn, hvor de nå skal oppføre to stykker om atombombas historie.

Graham Swift tilhører ikke de forfatterne som deltar i den politiske debatt, men med den nye boka har han klart markert sitt radikale syn. Jeg spør hva han ønsker å oppnå.

- Jeg ønsker ikke å påvirke leserne, og du finner ikke en «løsning» i romanen, men jeg vil svært gjerne stimulere dem til å tenke over et tema, svarer han.

Hovedpersonen i romanen «Wish You Were Here», Jack, er bror til den drepte soldaten Tom. Jack er ingen rabulist, men han er preget av tragediene rundt seg. Først begår faren selvmord fordi buskapen er blitt brent opp, deretter dør broren i Irak. Farens selvmord skyldtes tapene av dyra, som han mente var helt unødvendig å masseslakte på åpne bål.

Jack er ikke politisk engasjert, forklarer Swift, men når han blir bedt om å delta i sørgeseremonien over broren og to andre soldater, nekter han å ta flagget med til det siste hvilestedet på gravplassen. Han sier klart fra: «Jeg ønsker ikke flagget.» Han synes ikke det er noe å være stolt av å dø i Irak.

- Er du enig i en slik demonstrasjon?

- Jeg respekterer personene i boka. De er annerledes enn meg. Det er veldig viktig at de har sine egne synspunkter. Det er selve hemmeligheten med en roman. Du skal respektere de skikkelsene du forteller om.

- Dette er din niende roman. Tidligere romaner ble oversatt til en rekke språk. Føler du at det blir vanskeligere å få bøkene oversatt?

- Ja, det virker slik, mine forfattervenner sier det samme. Romanen «Wish You Were Here» er oversatt til nederlandsk, fransk, tysk og gresk og kommer ut i USA i vår. Min forlegger i Hellas er fornøyd hvis han selger 6000 eksemplarer av romanen. Han skal nå gi ut en samling av alle mine bøker. Hellas er det fattigste landet i Europa, men der har de råd til å oversette romanene. Jeg er skuffet over at ingen forlegger i Norge, som er et så rikt land, lenger oversetter bøkene. Den siste var «Dagens lys» som kom på norsk i 2004. Den forrige romanen, «Tomorrow», og den selvbiografiske samlingen av artikler, «Making an Elephant», ble heller ikke oversatt.

I et intervju med Dagbladet torsdag 5. januar forklarte John le Carré at han får sine bøker oversatt i en rekke mindre land, før de kommer på engelsk. Det gjør han fordi han mener det er viktig å bevare de lokale språkene.

- Det er veldig interessant. Le Carré er en av de store forfatterne som ikke behøver å ta slike hensyn, men det er veldig bra at han gjør det, for å bevare små språkgrupper. Jeg har selv fått gitt ut flere bøker i Nederland, før de kom i salg i England, fordi ellers ville folk der bare ha kjøpt den engelske utgaven, sier Graham Swift.