Irak, olje og moral

Nesten-krigen med Irak avdekket nok en gang at Norge stort sett ikke har noen selvstendig utenrikspolitikk. Knebøyen for Washingtons diktater fortsatte.

Av grunner som den enkleste fantasi kan finne forklaringer på, mente Norge at det var hjemmel for bruk av militærmakt mot Irak i de resolusjonene som FNs Sikkerhetsråd tidligere hadde vedtatt. Av grunner som det er vanskelig å fordøye var det bare de hvite kristne som mente at de hadde rett til å bombe de arabiske muslimene.

Regjeringen med verdikommisjonen ble reddet av Kofi Annan, FNs generalsekretær fra den tredje verden. Det er vi alle glade for. Men det er verdt å merke seg hva som skjedde i Sikkerhetsrådet da Bagdad-avtalen ble enstemmig vedtatt.

Ni av de 15 medlemslandene i Sikkerhetsrådet sa uttrykkelig i sine innlegg at den nye resolusjonen ikke innebar noen automatisk rett til framtidig våpenbruk. Generalsekretær Kofi Annan har senere sagt at USA må konsultere Sikkerhetsrådet hvis Washington føler at det må brukes militærmakt.

Ni av Sikkerhetsrådets medlemsland (kanskje flere) og FNs generalsekretær slår fast at den nye resolusjonen demper de tidligere vedtakene.

Men president Bill Clinton mener fortsatt at USA ikke trenger ny tillatelse fra Sikkerhetsrådet. - Den (resolusjonen) gir tillatelse til å handle hvis Irak ikke følger opp, sier han.

Mener Norge fortsatt at USA har mer rett enn Sikkerhetsrådet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så vidt jeg har forstått kan bare Sikkerhetsrådet tolke sine egne resolusjoner - ikke andre, og slett ikke de enkelte medlemsland.

Den nye resolusjonen svekker de opprinnelige, der USA (og Norge) hadde en høyst omstridt tolkning av retten til å drepe flere irakiske menn, kvinner og barn.

Selv om amerikanske (og norske) politikere ikke liker det, er dermed FN-organisasjonens autoritet styrket og supermaktens enevelde svekket i verdenssamfunnets øyne.

Det bør jo Norge være glad for? Er ikke en av pilarene i norsk utenrikspolitikk styrkelse av verdensorganisasjonen? Det heter det i alle fall i trontaler og andre 17. mai-taler.

En annen side ved debatten i Sikkerhetsrådet skal heller ikke glemmes: Omtrent halvparten av medlemslandene gjorde det klart at hvis Irak oppfyller Bagdad-avtalen og det ikke finnes rester av masseødeleggelsesvåpen, må det raskt følges av en opphevelse av de økonomiske straffetiltakene.

Washington har tidligere hevdet at Irak må oppfylle alle FN-resolusjoner - ikke bare den som gjelder masseødeleggelsesvåpen - før straffetiltakene kan oppheves. Ja, USA har til og med sagt at tiltakene ikke vil bli opphevet så lenge Saddam Hussein sitter med makten.

Nå har halvparten av Sikkerhetsrådets medlemsland gitt Irak et lys i enden av tunnelen, som det heter. Samtidig innsnevres USAs tolkninger, og verdensorganisasjonen har vist at det er den som har mandatet og autoriteten - ikke den ene supermakten som gjerne vil ha hegemoniet.

Nå vet alle at USA fortsatt kan gjøre som landet ønsker. Ingen kan hindre USA i verken å bombe Irak eller å holde fast ved sanksjonene. Men da blir det på tross av FNs ønsker. Blir det også på tvers av Norges ønsker?

Også på en annen måte er oljelandet Norge i ferd med å komme i en komisk situasjon. Når utenriksminister Madeleine Albright sier at USA må se nærmere på sine nasjonale interesser hvis verden ikke vil medvirke i Washingtons handlemåte i Persiabukta, er begrunnelsen Midtøstens olje.

Det var president Jimmy Carter som i januar 1980 - altså like etter revolusjonen i Iran - snakket om USAs vitale interesser i Persiabukta. Uttalelsen fikk senere navnet Carter-doktrinen. Amerikanerne betraktet også tidligere oljen i Midtøsten som sin nasjonale interesse - CIA medvirket på 1950-tallet til å styrte Mohammed Mossadeq da han nasjonaliserte Irans oljeindustri - men Carter-doktrinen satte ord på og forsterket en eksisterende politikk. USA slo fast at landets nasjonale interesser dekket Persiabukta, slik det tidligere hadde slått fast at Indokina også var en nasjonal amerikansk interesse.

USAs militære opptrapping i Persiabukta er altså ikke bare en trussel mot Saddam Hussein fordi han er en brutal og eneveldig diktator, som muligens har masseødeleggelsesvåpen, men fordi han truer amerikanernes kontroll med de enorme oljeforekomstene.

Olje er makt, for foreløpig er det ikke funnet noen energikilde som erstatter oljen. Det betyr at USA er ute etter kontroll med andre lands olje - ikke fordi noen har gitt dem rett til det, men fordi amerikanerne mener å ha rett til å dominere andre i kraft av egen posisjon.

I dag er hegemoniet truet i Persiabukta. Ser vi på triangelet Golfstatene, Irak og Iran og med Kaukasus-området som en forlengelse, har USA bare kontroll over den sørlige delen. Selv om Saudia-Arabia, Kuwait og andre oljestater i Persiabukta har vært forsiktigere enn tidligere i å støtte amerikanerne i konflikten med Irak, er de under amerikansk kontroll.

Derimot er ikke Irak og Iran det. Den amerikanske interessen av et oppgjør med Saddam Hussein kan lettere forklares med oljeinteressene enn med menneskerettigheter og masseødeleggelsesvåpen. Flere amerikanske allierte, også i Midtøsten-regionen, er like udemokratiske eller har større våpenarsenaler enn Irak, men Irak sitter bokstavelig talt på en sjø av olje, som kan være like stor som i Saudi-Arabia - men utenfor amerikansk kontroll.

Den forsiktige tilnærmingen til Iran må sees i lys av de samme interessene.

I dag er USAs hegemoni i Midtøsten truet. De som utfordrer USA vil komme under press, men de har vist seg å kunne møte det bedre enn tidligere. Selv om det er for sterkt, kan den irakiske partiavisen Jumhouriya ha noe rett når den sier at Bagdad-avtalen, som FN fikk i stand tross USAs innsigelser, var det første slaget mot USAs dominans over Midtøsten.

Norge har også olje. Tross sterk nasjonal lovgivning truer denne forekomsten ingen vestlige interesser. Tvert imot er Norge medlem av IEA, den vestlige organisasjonen som ble opprettet for å møte OPEC, selv om det er OPEC vi har felles interesser med.

Opptrappingen i Persiabukta bygde på en gedigen propagandaoffensiv. Den blodtørstige president Saddam Hussein som har brukt giftgass mot sine egne, truer hele verden. Bare en teskje med botulin-gift kunne forårsake sju millioner dødsfall, sa Storbritannias Tony Blair. Den samme mengden anthrax kunne drepe 100 millioner mennesker, het det.

Julian Perry-Robinson, en forsker ved det britiske Science Policy Research Unit, sier at sammenlikningene er håpløse. - Det er som å si at 50000 tonn kuler er nok til å drepe hele verden. De fleste hærer har slike mengder, men det betyr ikke at jordas befolkning kommer til å dø.

Han sier til avisa Independent at effektiviteten ved biologiske og kjemiske våpen er avhengig av leveringsmidler. Hvis for eksempel anthrax avleveres med en eksploderende granat, vil bare ti prosent av giften overleve eksplosjonen. USA brukte tjue år på å utvikle et program som kan levere slike organismer uten at de blir ødelagt.

Irak brukte ikke de kjemiske og biologiske våpen FNs Spesialkommisjon for Irak sier at landet hadde da Golfkrigen tok til i 1990/91.

Nå skal ingen tolke dette innlegget som noe forsvar for en av de verste diktatorer i dagens verden. Saddam Hussein er ingen engel. Han styrer med terror, skremmer egen befolkning til taushet og underkastelse med tortur, henrettelser, brudd på det som finnes av menneskerettigheter.

Men vi som skal være så mye bedre, kan tydeligvis ikke angripe terroren likt over hele kloden og uten å lyve. Realpolitikken tilsier en sverting av de verste, slik at vi blir engler. I Norge henretter vi ikke mennesker fordi de har begått forbrytelser mot samfunnet. Det gjør de i USA og i Irak og i Kina. Men i dag er Kina godt, Irak dårlig. Irak tok Kuwait og skal straffes for det. Kina tok Tibet og skjøt ned demonstranter på Den himmelske freds plass, men skal ikke straffes for det.

Kan forklaringene også her være «interessene»? Handels- og oljeinteressene. For mens Irak behandles som favorittmålet for amerikanske raketter, er Kina favorittmålet for amerikansk handel.

Dette er moralsnakk, er svaret man ofte får hvis man stiller spørsmålstegn ved politikernes handlemåter. Ja, og så?