Iraks demokrati

At Iraks sjiaer og kurdere har fått overtaket over sunniene, betyr nødvendigvis ikke at Walid al-Kubaisi har rett at de alle er fundamentalister og/eller pro-iranske.

WALID AL-KUBAISI går i sin debattartikkel i Dagbladet 4.3. langt i å fraskrive Iraks sjiaer og kurdere alt demokratisk sinnelag. Jeg skal gi ham medhold i at Irak ikke kan diskuteres utifra rubriseringene pro- eller anti-amerikansk, men han bør holde seg for god til å fraskrive Iraks sjiaer og kurdere alt demokratisk sinnelag. Sunniene, som i svært liten grad deltok i valgene den 30. januar, har i så måte ingen ærerik historie. Så det er kanskje ikke rart at sjiaer og kurdere entusiastisk sluttet opp om valgene? Jeg fulgte selv valgene i Bagdad, og entusiasmen over endelig å få delta i valg uten Baath-funksjonærer til å overvåke det hele, var i aller høyeste grad følbar. Ta for eksempel Sadr-byen, der Muqtada Al-Sadrs Mahdi-hær i fjor sommer jaget amerikanske soldater på flukt. Valgdagen danset de samme fattige og religiøse sjiaene i gatene, sammen med representanter for det mange her hjemme, særlig de på venstre-siden, omtaler som Allawis quisling-politi. Er disse dermed automatisk å regne som fundamentalister og anti-demokrater?

SPØRSMÅLET WALID heller ikke tar stilling til, er om sunniene valgte å boikotte valget fordi de ikke hadde noen tro på at de som mindretall (ca 20 prosent av Iraks befolkning) ville oppnå noen særlig innflytelse, eller om de rett og slett ikke turde delta. Og det var vel ikke bare amerikanernes akk så hyppige og voldsbefengte kløneri som virket som en trussel? Jeg mener den væpnede motstandsbevegelsen, denne uhellige alliansen mellom Saddams menn og fanatiske sunni-islamske wahabitter (en retning innen sunni-islam som står sterkt hos Saudi-Arabias lederskap og Usama bin Laden) med en dødskultus selv ikke Adolf Hitler kunne måle seg med, var vel så truende for Iraks sunnier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare så det er sagt, tror jeg også at det innen motstandsbevegelsen også finnes elementer av (ærerike) nasjonalistisk innstilte motstandere av all okkupasjon. Det er disse elementene jeg tror Walid al-Kubaisi ønsker å forsvare, men da tror jeg han og hans allierte glemmer erfaringene fra Iran på slutten av 1970-tallet. Alle var mot Shahen, og alle - kommunister, nasjonalister og sosialister - sluttet seg til den Khomeini-ledede kampen mot Shahen og USA. Vi vet alle hvordan det endte. Som bolsjevikene i Russland under og etter den russiske revolusjon, kvittet Khomeini seg med den ene etter den andre av sine allierte. Til slutt stod han og mullahene alene igjen som seierherrer, som Lenin og Stalin 60 år tidligere.

DENNE ERFARINGEN har ikke gått Iraks sjiamuslimer hus forbi. Senest fredag, samme dag som Kubaisis kronikk sto på trykk, valgte for eksempel lederen for iraksk Hizballah, Karim Muhammadawi - også kalt Sumpprinsen etter sin mangeårige kamp mot Saddam Hussein med base i sumpene mellom Tigris og Eufrat - å trekke seg fra United Islamic Alliance, eller Sistani-listen, som Kubaisi kaller den. I tillegg er også Sadristene på denne listen på vei ut. De kommende dager og uker vil utvilsomt bli preget av hestehandler en Kjell Opseth verdig, men like fullt må vi som sitter på utsiden håpe på og akseptere at sjiaer og kurdere, sekulære og religiøse, klarer å bli enige om en regjering som kan lede arbeidet med å skrive et forslag til ny irakisk grunnlov. I det arbeidet må også ledende sunnikrefter, som det Islamske parti og Foreningen for muslimske lærde (AMS) trekkes med.

Jeg liker heller ikke denne Bush-administrasjonens politikk i Irak. Men i valget mellom å støtte et gryende irakisk - om enn Bush-støttet - demokrati og Iraks fragmenterte og minst like blodige motstandsbevegelse, er jeg ikke i tvil om hva jeg tror de fleste i Irak foretrekker. Et amerikansk nærvær er nødvendig - i minst et par år til - for at dette gryende demokratiet kan vokse seg sterkt. Uten det vil Irak sannsynligvis falle ned i en enda mer håpløs borgerkrig, der de sterkeste vinner. De vil garantert ikke la stemmeurnene bli brukt. Og tror du ikke, Walid, at terrorbombene mot irakere, som i Hillah nylig, i bunn og grunn er med på å forlenge amerikanernes nærvær?