OM INNVANDRING: Filmen handler om en ung norsk-pakistansk jente som blir tvangssendt til Pakistan av foreldrene sine. Filmen har fått god kritikk under filmfestivalen i Toronto. Video: Mer Film. Vis mer

Amanda-prisen:

Iram Haqs sinne og sorg gjorde henne til kveldens store vinner

Filmskaperen befester sin posisjon i norsk film og viser at hun er i takt med tiden.

Kommentar

HAUGESUND (Dagbladet): Det er som om det går et ul gjennom Iram Haqs «Hva vil folk si». Og etter utdeling av Amanda-prisen lørdag kveld ble det klart at juryen fremdeles hadde den lyden ringende i øregangene. Det sier noe om en distinkt og personlig filmskaper som får en stadig sterkere posisjon i norsk film, og det sier noe om publikums og filmbransjens mottagelighet for nettopp en stemme som Haqs i 2018.

OPP PÅ SCENEN, IGJEN: Iram Haq ble Amandaprisens store vinner. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet.
OPP PÅ SCENEN, IGJEN: Iram Haq ble Amandaprisens store vinner. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet. Vis mer

Haq ble kveldens glødende dronning og kunne tre ganger gå av scenen med skjørtesvingende statuetter under armene: For beste regi og beste manus, samt den aller gjeveste prisen, den for beste film. I tillegg vant Adil Hussain prisen for beste mannlige hovedrolle. Haq la ikke skjul på at festaftenen hadde vokst ut av kolossalt smertefulle erfaringer. «Hva vil folk si» handler om sekstenårige Nisha som blir kidnappet av familien og forsøkt tuktet til lydighet i foreldrenes hjemland Pakistan, fordi hun har blitt for mye som en fri og flørtete norsk tenåring. I takketalen snakket Haq om hvor mye det betydde å bli belønnet for en film som var så sterkt selvbiografisk. Som hun sa: «Jeg har levd et utstøtt liv fordi jeg ville være meg».

Det er lett å peke på såkalt viktige filmer som strever med å få et bredt publikum til å føle at de er nettopp viktige.«Hva vil folk si» er utvilsomt en viktig film, som fikk høye yatzyer av kritikerne, og som i tillegg fikk over hundre tusen billettløsere til å føle at dette var noe de måtte se. Det har nok å gjøre med at kulturmøter og integreringsutfordringer blant tidens store temaer. Men det ville ikke skjedd hvis ikke Haq hadde lyktes i lage en rasende og polemisk film som ikke kompromisser på det menneskelige dramaet. Scenene mellom Nisha (Maria Mozdah) og faren (Hussain) er ulmende og spenningsfylte, og filmskaperen sørger på vegne av dem begge. Æreskulturen som skildres i «Hva vil folk si», der konsekvensene av å tape ansikt er så sterke at foreldre ofrer sine barns frihet og lykke, er et fengsel for de som undertrykker såvel som de undertrykkede.

«Hva vil folk si» er en film for dette øyeblikket. Den er ikke spesielt subtil. Det vil bli interessant å se hvordan den fremstår om ti eller femten år. Når Haqs storeslem sees opp mot de andre prisvinnerne, er dessuten umulig å ikke få øye på en sterk tendens. Andrea Berntzen og Solveig Koløen Birkeland fra «Utøya 22. juli», ubeskrevne og uttrykksfulle amatører plukket med stor teft av Erik Poppe og teamet hans, vant prisene for beste kvinnelige hovedrolle og birolle, og takket Utøya-overleverne som hadde hjulpet dem i sine takketaler. «Røverdatter», Sofia Haugans rått personlige portrett av sin egen kriminelle far, vant prisen for beste dokumentar. Årets Amanda-jury belønnet det selvopplevde og virkelighetsnære, der avstanden mellom det som skjedde på lerretet og det noen har erfart i sine egne liv er svært liten. Virkelighetens litteratur får følge av virkelighetsfilmen.

Det som ikke nådde gjennom på samme måte, var det mer kunstferdige, det som ikke så tydelig foregår i vår verden, men i et estetisk og uhyggelig og tydelig diktet univers. Joachim Triers «Thelma», fjorårets trolig mest sofistikerte norske film, hadde fått flest nominasjoner, men fikk få priser og ingen av de tyngste.

Nå er det ikke slik at Trier og Amanda-prisen har verdens beste kjemi. I 2012 lot juryen av uforklarlige grunner være å nominere «Oslo 31. august» i kategorien for årets film, etter at filmen hadde hatt premiere under filmfestivalen i Cannes til betatt mottagelse fra internasjonale kritikere. I fjor gjorde Trier og hans produsent Thomas Robsahm det klart at de ville trekke «Thelma» fra Amanda-kåringen hvis ikke kriteriet om at de nominerte i kategorien «årets film» også måtte ha «publikumsappell» ble fjernet. Kravet ble tatt til følge. Så er det bare å håpe at årets avspising av en film som hadde fortjent større anerkjennelse ikke var et snurpmunnet takk for sist.

Å påpeke dette gjør ikke Iram Haqs triumf noe mindre. Hun har ropt opp om en urettferdighet og fått et stort publikum til å rette ryggen og høre etter. Og det er vel unt at den som har følt seg bastet og bundet, blir den som kan strekke hendene i været.