GJENNOM TI-ÅR HAR VI i Norge brutt kulturelle, religiøse og sosiale barrierer for å sikre kvinners rettigheter. Disse erfaringene må vi ikke glemme, men aktivt bruke overfor land som Iran. I Iran blir kvinner systematisk undertrykt og diskriminert. Kvinner blir vurdert som mindre verdt enn menn. Et grelt eksempel er 14 år gamle Leyla Mafi som for tre år siden ble dømt til døden ved steining. Hun er tilbakestående - med en mental alder på åtte år. Hennes forbrytelse var at hun ble voldtatt og misbrukt. Etter sterkt internasjonalt press ble dommen omgjort til 99 piskeslag! Leyla kunne dømmes fordi den kriminelle lavalderen i Iran er 11 år for kvinner - og 15 år for menn! Jenter på 11 år kan dermed dømmes til døden, dømmes til pisking eller fengselsstraff på lik linje med voksne. Paradoksalt nok har Iran sluttet seg til FNs barnekonvensjon.

SELV OM KVINNER i Iran lever i en annen kultur og har en annen religion, kan vi ikke operere med forskjellig standarder. Vi var kompromissløse i den rettmessige kamp for egne rettigheter, så hvorfor skulle vi fire på kravene i andre land? Kvinnene i Iran får det ikke bedre av at vi ikke tør å tilnærme oss årsaker til diskriminering og undertrykking. Vi kan ikke la kulturrelativistisk og politisk unnfallenhet tåkelegge det viktigste: Nemlig kvinnens elementære rettigheter som menneske. Den 12. juni i år brøt politiet opp en fredelig demonstrasjon i Teheran. Hundrevis av kvinner og menn hadde samlet seg i sentrum for å protestere mot diskriminerende lover i den islamistiske staten. De krevde endringer som kan sikre kvinner like rettigheter spesielt i forhold til ekteskap og skilsmisse, barneomsorg, arv og lignende. Før demonstrasjonen ble en rekke aktivister oppsøkt hjemme av de hemmelig etterretningstjenestene. Da demonstrantene ropte «Vi er kvinner, vi er mennesker - men vi har ingen rettigheter» grep over 100 politifolk inn med pepperspray og batonger. Irans president Mahmoud Ahmadinejad ble innsatt i august 2005. De mer reformvennlige er nå helt satt ut av spill. Med Ahmadinejad som president er makten blitt forskjøvet i retning av menn med sterk forankring i verdier fra den islamske revolusjonen. Parlamentsvalget i 2004 førte til at et flertall av reformvennlige representanter, med en betydelig kvinneandel, ble erstattet med konservative. Dette, i tillegg til at landet har et todelt styre der de sivile myndigheter kontrolleres av et presteskap.