Debatt: Iran

Iran, et misforstått land?

Per Sandbergs store oppgjør med Iran-kritikken. Professor: - Han fungerer nå som en dreven lobbyist for ett av verdens verste regimer.

SLÅR TILBAKE: Per Sandberg svarer på kritikken både han og kjæresten Bahare Letnes er blitt utsatt for etter mange besøk i Iran, som er Letnes' hjemland. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
SLÅR TILBAKE: Per Sandberg svarer på kritikken både han og kjæresten Bahare Letnes er blitt utsatt for etter mange besøk i Iran, som er Letnes' hjemland. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer
Meninger

«Iran, et misforstått land» var ord jeg brukte i en kommentar i 2018, da det blåste som verst og debatten gikk mellom ulike fronter. Jeg fikk betydelig kritikk og ble til tider latterliggjort pga av disse ordene.

Nå var ikke dette første gangen tittelen hadde blitt brukt. Flere forfattere, politikere og samfunnsdebattanter har brukt den. Misforstått eller ikke, Iran er komplisert, historien er komplisert, Irans rolle i regionen og Irans forhold til Vesten er meget komplisert. Irans historiske relasjoner til Vesten er imidlertid blandet, fra det mest fruktbare til det mest ekstreme fiendebilde.

Så, hvilke relasjoner har eksistert mellom Norge og Iran? Min lille erfaring er at Norge er umåtelig populær i Iran. Norges første diplomatiske relasjoner med landet går tilbake til 1908, i 1962 og 1963 ble det etablert ambassader i Teheran og Oslo. Vår folkekonge, kong Olav, besøkte Iran i 1971 under feiringen av Perserrikets 2500-årsjubileum. Sjahen av Iran besøkte Norge i 1972.

Handelen mellom Norge og Iran har imidlertid vært marginal. Noen bilaterale avtaler innen sjøfart og flytransport har eksistert, men uten betydning. Dette skyldes paradoksalt nok Irans sterke og gode forbindelser til amerikanske selskaper. Etter den Iranske revolusjonen endret dette seg vesentlig. Etter Irans brudd med USA søkte Iran nye markeder og ga særlig Norge en unik posisjon. Særlig Norges nøytralitet under Iran-Irak-krigen gjorde at Iran søkte mot Norges oljeteknologi og maritime kompetanse. Men også at Norge ikke hadde noen kolonifortid tiltrakk iranske ledere. Dette er noe som preger Iran meget sterkt den dag i dag.

Derfor, i fare for igjen å starte en ordkrig mellom regimekritikere, eksiliranere og mange «eksperter», ønsker jeg å dele noen tanker rundt situasjonen i Iran, i regionen og mine erfaringer i møte med det iranske folk, næringslivet i Iran, forvaltningssystemet og politikere i Iran.

La meg starte med et sitat som fikk flere til å gå fullstendig i vranglås i 2018:
«Flere og flere får øynene opp for Iran, kanskje et av de mest misforståtte landene i verden, turismen til Iran er sterkt økende. Iran er et spennende sted å reise rundt i, og svært rik på kultur, vakker natur og tusenårige tradisjoner».

Jeg holder fast på mine påstander. Turismen til Iran ER økende, Iran ER faktisk et mer spennende land enn jeg la til grunn i 2018, fantastisk rikt på mangfoldig kultur, tusenårige tradisjoner og ja, en helt unik natur. Og, ikke minst, meget gjestfrie. La meg også sitere fire sykkelglade menn fra Aftenposten: «Per Sandberg har helt rett, Iran er et fantastisk ferieland». Videre sier de fire glade syklistene: «De som tar Per Sandberg på ordet, får oppleve et av verdens vennligste land. For historieinteresserte er hver dag i Iran en festforestilling».

Jeg har senere besøkt Iran flere ganger. Med kritiske øyne og tanker har jeg møtt politikere, ledere av ulike forvaltningsnivå og ikke minst næringslivets aktører og representanter. Ja, Iran er komplisert, og dessverre, sterkt preget av en proteksjonisme uten sidestykke. På den ene siden prioriterer og etterlyser Iran fri handel og relasjoner med Vesten, noe som i neste trekk ødelegges av proteksjonisme, drevet frem av internasjonale og nasjonale sanksjoner. I de samtaler og diskusjoner jeg har hatt i Iran er det en fellesnevner, 90 prosent av det Iranske folk ønsker betydelige endringer, mer demokrati, mer internasjonal dialog, sterkere relasjoner og handel med Vesten.

Iran er som alle andre land splittet. Opposisjonen er mangfoldig, noen vil endre regjeringens politikk, andre vil felle regjeringen. Legg merke til at jeg sier regjeringen, noe jeg selvfølgelig gjør bevisst, for slik vi er kjent med debatten her hjemme, da er det regimet som skal felles. Min forsiktige påstand er, å felle regjeringen vil ha liten effekt på «regimet», demokratiseringen og fremgangen i Iran. Selv om regjeringen også i Iran kan skifte representanter, mer eller mindre liberale, mer eller mindre konservative, altså være mer eller mindre pådrivere for demokratisering og menneskerettigheter, så vil det være samme struktur, statsstyret, eller la meg omtale det som «den samme maktfordelingen».

Iran er en konstitusjonell islamsk republikk, innført da sjahen (kongen) ble avsatt i 1979. Det politiske systemet eller prinsippet bygger på at staten skal styres av islamske skriftlærde. Statsoverhodet, Wali Faqih, (den øverste lederen) velges av et eget råd, Majlis-e Khobrean (ekspertrådet), som består av 86 geistlige. Grunnloven i Iran gir lederen nesten ubegrenset makt, han kontrollerer rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten (merk, presidenten er også statsminister), underkjenne parlamentet og har altså det avgjørende ordet når det gjelder utenrikspolitikken. Uten relevant sammenlikning, men overført og meget forenklet vill dette bety at vår monark kunne velges av et råd, sammensatt av ulike menigheter og få ubegrenset makt og innflytelse på norsk politikk.

Her er vi ved kjernen, som liberalist og republikaner mener jeg at folket skal velge sine ledere, makten skal ikke gå i arv, og politikk og religion skal absolutt ikke blandes. Derfor, å felle regjeringen i Iran, vil ha begrenset påvirkning på de grunnleggende demokratiske utfordringene Iran står overfor, det er statsstyret som må endres. Faktisk kan alternativene til dagens regjering representere det stikk motsatte når man registrerer hvem og hva som er den sterkeste opposisjonen. Det er noe jeg og Bahareh Letnes virkelig har fått føle på og har fått innsyn i den siste tiden.

OK, dagens president og statsminister Rouhani vant valget, 57 prosent av iranerne stemte på nettopp Rouhani, mye på grunn av at alternativet sannsynligvis var verre. Sterkeste motkandidat fikk 38 prosent, men bare en av dem som stemte på Rouhani ble sterkt kritisert, Bahareh Letnes.

Når Israels utgave av NRK, ved hjelp av anonyme etterretningskilder, fremstiller meg som potensiell Irans store agent i Europa i en fem minutters reportasje, eller når en engelsk/Iransk tv-kanal bruker 22 minutter på ulike konspirasjonsteorier for å knytte meg og Bahareh Letnes til agentvirksomhet for det iranske regimet, da forstår man virkelig den globale maktkampen, og hvem som trekker i tråder.

Professor ved UIO og leder av Iran Human Rights, Mahmood Amiry-Moghaddam, var en såkalt «ekspertkritiker» som ble brukt under debatten i 2018. Han mente det var problematisk at jeg reiste til Iran, selv som privatperson. Jeg skal ikke produsere konspirasjonsteorier, men jeg har registrert at nevnte professor har relasjoner til grupper som ikke har en menneskerettighetsagenda. (Se Amiry-Moghaddams kommentar nederst i saken).

I boken «Fremmede makter har flyttet inn» stiller vi spørsmål ved hvilken agenda flere av regimekritikerne har. Ingen har brukt muligheten til å svare på dette. Men, jeg vil slå fast: Jeg er en sterk antisanksjonist og antiboikotter, enten dette gjelder sosialisters ønske om boikott av israelske produkter, sanksjoner mot Russland som først og fremst rammer norsk sjømatnæring eller sanksjoner mot Iran som driver frem nye sanksjoner som fremmer konflikt og hat. All erfaring tilsier at slike politiske grep skaper et fattig og konfliktfylt folk. Jeg er rett og slett en sterk tilhenger av reell fri handel mellom stater. Det var faktisk dette som la grunnlaget for mitt første besøk til Iran i 2016, styrking av relasjoner og handel mellom Iran og Norge. Det var og er den norske regjeringens politikk.

En annen professor, Nasser Fakouhi, en av Irans ledende intellektuelle og meget anerkjente antropologer, uttalte i 2017: «Iran er ikke som folk flest i Vesten tror, på grunn av landets mangeårige isolasjon har folk i Vesten et nesten falskt bilde av Iran. Iran er det mest provestlige landet i Iran».

I valget av hvilken professor jeg velger å vie oppmerksomhet, er det ikke fnugg av tvil. Professor Fakouhi fremstår som meget uredd. I 2017 etterlyste han større åpenhet, og advarte om at mennesker, politikere som ikke vil akseptere den moderne verdenen, vil forsvinne. Det var særlig internett, sosiale medier og ytringsfrihet han siktet til.

Den grunnleggende misforståelsen av den politiske virkeligheten i Iran er knyttet til Europas historiske erfaring med en annen muslimsk makt, nemlig det sunniislamske omanske imperiet. I Vesten, vi ser det i også i Norge, forveksles sjiaislam, som er den iranske versjonen av islam, med ideologiske og totalitære sunniarabiske islam, som styrer Saudi-Arabia - også kalt ArabiaStan.

Hvis man ønsker å «forstå» det iranske folk må man kanskje studere landets 7000 års historie, men jeg mener jeg det er helt essensielt å gå tilbake til 1952, nærmere bestemt november til desember i 1952. Da møttes representanter fra den britiske etterretningen og representanter fra NEA (Nære Østen og Afrika). Formålet med møtet var å diskutere en felles front eller krig mot Iran. Selv om agendaen var satt for disse diskusjonene, fremmet britisk etterretning forslag om en felles politisk aksjon for å fjerne den meget populære statsministeren Mossadeq. Grunnlaget for dette var at Mossadeq ville nasjonalisere Irans olje/gassressurser, som britene så langt hadde kontrollert.

Det ble ikke tatt en beslutning i dette møtet, bare en forståelse for at komiteen selv skulle vurdere det britiske forslaget.

La oss bare tenke et scenario hvor britisk etterretning ber om en internasjonal politisk samling for å felle den norske regjeringen da grensene for vår kontinentalsokkel ble fastsatt. At andre lands myndigheter skulle nekte Norge eierskapet til sine olje/gass-ressurser, felle Borten da gigantfunnet på Ekofisk i 1969 var en realitet. Takket være Jens Evensens forutseenhet unngikk kanskje Norge nettopp en slik situasjon.

Tilbake til «kuppet» i 1953. I mars det året gikk det et telegram fra Teheran hvor det fremkommer at britiske interesser presset på. Telegrammet var enkelt å greit et spørsmål til hvorvidt USA ville støtte en militær aksjon mot Iran, for å kaste den Iranske regjeringen og statsminister Mossadeg for å hindre nasjonalt eierskap til olje/gassressursene i Iran.

Kort fortalt, resultatet var at USA bevilget en anselig neve dollar med formål å «på hvilke som helst måter» felle den populære statsministeren Mossadeq og den iranske regjering. CIA finansierte ulike aksjoner i Iran, blant annet de største demonstrasjonene for å realisere «kuppet». Se dette i relasjon til dagens situasjon, hvor den merkeligste allianse dominerer det ytre press på endringer i Iran. En allianse av frihetens land, USA, Midtøstens eneste reelle demokratiske land, Israel og verdens verste diktatur, Saudi-Arabia, er for meg ikke bare trist men helt uforståelig. En våpenavtale uten sidestykke mellom USA og Saudi-Arabia, som påstås også å inkludere atominstallasjonsteknologi. Et Israel som vender seg mot arabiske stater i en allianse for å felle regjeringen i et land som historisk har beskyttet og beskytter jødene mer aktivt enn selv Norge kan påberope seg.

Jeg har møtt representanter for norsk næringsliv som indirekte og direkte har bedt meg «holde kjeft» om Iran, da det kan ødelegge deres handelsrelasjoner med diktaturet Saudi-Arabia. Er det frykten for en union, et Vest-Asia eller et Eurasia som ligger bak vekslende argumenter for å holde det iranske folk på et kontrollerende nivå? Det kan ikke være mangel på menneskerettigheter som er drivkraften, eller? Når handel og diplomati med Saudi-Arabia er legitimt, men ikke Iran? Er det, slik USA hevder, frykten for at Iran skal få tilgang til atomvåpen? Hva og hvilken etterretning har nevnte allianse som resten av verdens stater ikke har, som har akseptert Atomavtalen?

Ikke noe forsvar, men Iran har så langt jeg kan studere meg frem til, i likhet med Israel, aldri angrepet noen annen stat, bare beskyttet sine grenser. Iran blir mistenkeliggjort, da de har en av verdens mest effektive og omfattende etterretning, javel. Hva med å studere hvorfor? Se hvilke land som omgir Iran, kanskje svaret ligger der? Iransk etterretning er udiskuterbart veldig omfattende, dette rammer også sivilbefolkningen, dessverre. Men, etterretningen gjør også Iran til et trygt land vedrørende terror. Det er også denne etterretningsstyrken som faktisk setter Iran på toppen når det kommer til kampen mot terror og utryddelsen av IS.

Idet jeg fører pennen for å ferdigstille denne artikkelen opplever Iran en av sine største naturkatastrofer, gigantiske nedbørsmengder skapte flom som drepte et ukjent tall mennesker. Flommen isolerte og evakuerte millioner av mennesker, byer ble visket vekk. Katastrofen får nesten ingen oppmerksomhet i presse/media, selv i en slik situasjon blir «hatet» mot Iran befestet.

40 års sanksjoner har satt beredskapen vesentlig tilbake i Iran, man får legge ansvaret hvor man ønsker, men det vil uansett ikke være et bidrag til hjelp. Bahareh Letnes etablerte en egen innsamling på Spleis.no for å bidra og hjelpe flomofrene, til og med her ble «hatet» trigget i uvitende kommentarer fra alle retninger. Det bor ca 22 000 iranere i Norge. Seks-sju millioner iranere bor i andre land, mange av disse har relasjoner til de tusenvis av ofre i Iran. Hvor er de nå?

Mitt i denne krisen slipper i tillegg USA en «krigserklæring» mot Iran, når de vil sette den iranske nasjonalgarden på terrorlisten, godt støttet av Saudi-Arabia og Israel. Nasjonalgarden kan kritiseres for mangt, deres innsats for å bekjempe IS, Al-Qaida og terror er for de fleste ukjent, men den er altså ikke ubetydelig. Iran med Nasjonalgarden har altså nedsablet både IS og Al-Qaida i store deler av regionen. Å sette et annet lands forsvar på terrorlisten er alene helt enestående, men sett i perspektiv av at USA vil «terrorliste» de som bekjemper terror, men alliere seg terrorister, ja da blir det en parodi.

Så, hva handler dette egentlig om? Hvorfor denne frykten for Iran? Er Iran en fiende, en fare for USA, Israel og Saudi-Arabia? Vil Iran plutselig angripe noen av sine naboer? Jeg har selvfølgelig ikke svaret, og jeg er igjen, forberedt på massiv kritikk, nye konspirasjoner og beskyldninger.

I bunn og grunn handler vel dette om «handelskrig», den statiske og langvarige kampen om hvem som skal ha tilgang til markedene og ikke minst tilgangen til eksisterende og framtidige ressurser. Det handler selvfølgelig også om et sterkt ønske om å kontrollere andre lands ressurser, slik britiske interesser ønsket i 1952-53. Vi ser dette også tydelig i debatten rundt Kinas offensiv, frykten for Kinas fremvekst resulterer i sanksjoner og proteksjonisme.

Kildekritikk er ment å forstås dithen at man skal være kritisk til den kilden man henter eller får informasjonen fra. Jeg tilstår, jeg har aldri vært mer kritisk til «kilder» enn i dag, det være seg debatten rundt Iran/Midt-Østen eller kommunevalg i Norge.

NUPI hadde et seminar med tittelen «Hva truer verden nå»? Svaret var mangel på tillitt mellom folk og staten og mangel på tillitt mellom stater. Jeg slutter meg til NUPI.

....................................................................................

Og dette skriver professor Mahmood Amiry-Moghaddam om Sandbergs utfall mot ham:

I et langt innlegg skriver Per Sandberg om Iran og hensikten er å fremme bedre relasjoner og økt handel med landet. Underveis i innlegget kommer Sandberg også med en bemerkning om undertegnede som leder av Iran Human Rights. Jeg kommer ikke til å ta opp Sandbergs innlegg punkt for punkt, men gir et generelt tilsvar til noen av hans hovedargumenter.

PROFESSOR: Mahmood Amiry-Moghaddam.
PROFESSOR: Mahmood Amiry-Moghaddam. Vis mer

Sandberg skriver at Iran er komplisert. Jeg er enig med ham i at for mange ikke-iranere er Iran et komplisert land å forstå. Men Sandbergs lite nyanserte skildring av Irans fortid, nåtid og politikk gjør ikke forståelsen av Iran enklere.

Hovedproblemet med Sandbergs beskrivelse av Iran er at han ikke skiller mellom Iran og det iranske folk på den ene siden og Irans regime på den andre siden. En opplever at han bruker Irans rike kultur, historie og iraneres gjestfrihet til inntekt for iranske myndigheter. For enhver oppgradering av økonomiske relasjoner med Iran slik Sandberg ønsker, forutsetter bedre politiske relasjoner til regimet. Men det er mange hindringer i veien for en slik oppgradering. En av disse er menneskerettighetssituasjonen i Iran.

Iran er det landet som henretter flest mennesker etter Kina og eneste land i verden som i de siste årene har praktisert dødsstraff mot mindreårige. Fengsling av aktivister og advokater, diskriminering av kvinner og minoriteter og manglende ytringsfrihet er andre eksempler på menneskerettighetsbrudd som verdenssamfunnet ikke bør lukke øynene for.

Regimets lobbyister bruker to grep for å takle kritikken, og begge finner vi i Sandbergs innlegg. Det ene er å ramme menneskerettighetsforkjemperes kredibilitet og legitimitet ved å så tvil om deres «faktiske» agenda. Per Sandberg gjør akkurat det når han i sitt innlegg antyder at jeg som leder av Iran Human Rights har «relasjoner til grupper som ikke har menneskerettighetsagenda».

Det andre grepet er å flytte fokuset over på menneskerettighetssituasjonen i Saudi-Arabia og spørre «hvorfor har dere handel og diplomati med Saudi-Arabia og ikke Iran?» Jeg ønsker at menneskerettigheter skal være på toppen av agendaen i enhver dialog mellom Norge og land som bryter menneskerettighetene, det være seg Iran eller Saudi-Arabia. Manglende aksjon overfor Saudi-Arabia skal ikke føre til at en lukker øynene for menneskerettighetsbruddene i Iran og driver «business as usual» slik Sandberg ønsker. Men det alvorligste ved Sandbergs innlegg er hans forsøk på å renvaske Irans etterretning og den islamske revolusjonsgarden.

Sandberg bruker det ikke-eksisterende navnet «nasjonalgarden» istedenfor Revolusjonsgarden. Du skal ikke være en Iran-ekspert for å ha hørt om det iranske regimets viktigste undertrykkelsesmaskin, nemlig Revolusjonsgarden eller Pasdaran. Deres hovedoppgave er å beskytte den islamske revolusjonen.

Parallellen med SS i Nazi-Tyskland er en passende analogi. Under protester mot regimet er det Revolusjonsgarden og dets militsstyrker Basidj som åpner ild mot demonstranter og det er etterretningen som tvinger frem tilståelse av de arresterte under tortur. Det å fremstille Revolusjonsgarden som en patriotisk nasjonalgarde og etterretningen som grunnen til at Iran er et trygt land, er bevisste forsøk fra Sandbergs side på å føre lesere bak lyset.

Sandberg er ikke lenger en forelsket eks-minister med dårlig dømmekraft. Han fungerer nå som en dreven lobbyist for ett av verdens verste regimer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.