Iran etterpå

Regimet i Iran kan ikke vare etter den grønne revolusjonen, mener aktivist Mahmood Amiry-Moghaddam og dokumentarfilmskaper Gry Winther.

ER BEKYMRET: Både Mahmood Amiry-Moghaddam og Gry Winther mener Vesten bør konfrontere det ekstreme islamistiske styret i Iran. - Det kan tolkes som aksept når reaksjonen ikke er adekvat, sier Amiry-Moghaddam. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ER BEKYMRET: Både Mahmood Amiry-Moghaddam og Gry Winther mener Vesten bør konfrontere det ekstreme islamistiske styret i Iran. - Det kan tolkes som aksept når reaksjonen ikke er adekvat, sier Amiry-Moghaddam. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

- Det som skjedde, var at fryktbarrieren ble brutt, sier Mahmood Amiry-Moghaddam (39).
- Iranerne kunne si sin mening åpent. Det er frykt som har holdt ayatollahene ved makten, og nå bygges frykten opp igjen. I januar ble nitti personer henrettet i Iran, noen av dem som en direkte konsekvens av å ha demonstrert mot myndighetene.  

Amiry-Moghaddam er forsker og hjernekirurg, samt medstifter av og talsmann for Iran Human Rights. I morgen lørdag innleder han den iranske dokumentaren «The Green Wave» av Ali Samadi Ahadi under «Human Rights Human Wrongs», en dokumentarfilmfestival i Oslo sentrert rundt spørsmål om menneskerettigheter.

Lørdag under festivalen vises også den norske journalisten og dokumentarfilmskaperen Gry Winthers (43) «Løvekvinner», som handler om en kvinnelig aktivistgruppe i Iran. Begge filmene tar utgangspunkt i den såkalt «grønne revolusjonen» som spirte opp fra grassrota i Iran i juni 2009, da flere millioner iranere samlet seg om opposisjonskandidaten Mir Hossein Mousavi i forkant av presidentvalget. Men den sittende presidenten Mahmood Ahmadinejad ble erklært som vinner i et tydelig manipulert valg, og demonstrasjonene som fulgte ble slått hardt ned på.

Både «The Green Wave» og «Løvekvinner» snakker med aktivister og velgere som gløder av forventning før valget det knyttet seg slike håp til — og viser nedbruttheten etterpå og de brutale reaksjonene. «The Green Wave» bruker animasjon for å illustrere vitensbyrdene om fengslinger og tortur.

- Det offisielle valgresultatet kunne ikke stemme, sier Winther.
- Over seksti prosent av Irans befolkning er under tredve. De er høyt utdannet, men arbeidsledige. Så mange av dem stemte i 2009, og når mange unge mennesker stemmer, vet du at resultatet blir mer liberalt.

Kvinnegruppen i Winthers film arrangerer en kampanje kalt «En million underskrifter». Kvinnene samler underskrifter blant iranere for å få endret landets sterkt kvinneundertrykkende sharialover.
- Kunnskapsnivået på  landsbygda i Iran er ikke spesielt høyt, sier Winter.
- Mange kvinner oppdager ikke før de skiller seg, eller havner i en bilulykke, at de er verd halvparten av en mann i rettssystemet.

Kampanjens mål er å samle signaturer, men også å opplyse om hva som skjer. Hun laget filmen for å gi publikum i vesten et nytt bilde av Irans kvinner.
- Mange i Vesten ser et land der hijab er påbudt og tenker kvinnene er passive. Men iranske kvinner er sterke og kunnskapsrike, og de står i bresjen for å endre Iran. De presser stadig grensene for kleslovene, som sier at de skal være tildekket, ved å skyve hodeskjerfet bakover og ta belter i livet for å få kvinnelige former. Og de bruker masse sminke.

- Hijab diskuteres i sikkerhetsrådet i Iran, legger Mahmood Amiry-Moghaddam til.
- Man kan spørre seg hvorfor kvinners hodeplagg er så viktig for dem. Saken er et kvinnebevegelsen er noe av det farligste for regimet. Kvinnefrigjøring er noe av det som er mest uforenlig med deres styresett.

Selv om henrettelsene sprer frykt og de viktigste opposisjonsgruppene er gått under jorden i Iran, tror både Mahmood Amiry-Moghaddam og Gry Winther at det religiøse diktaturet i Iran ikke kan vare.

- Det var mange som hadde ideologisk tro på Ahmadinejad og på den åndelige leder Ali Khamenei, sier Amiry-Moghaddam.
- Mange hadde håp om reformer innenfor rammene av regimet. Det håpet er nå borte. Mange som gikk i gatene i 2009, var barn av lojalister mot revolusjonen. Regimet fremstår som en mafia, som en gruppe korrupte gamle menn, mer enn en ideologisk gruppe som mener hva de sier.

Han mener Khamenei hadde to valg i møte med den grønne revolusjonen.
- Han kunne bøye av for folket og la systemet dø, eller han kunne slå hardt ned på opptøyene og forlenge livet. Dette er et system der den øverste lederen skal representere Gud. Om han bøyer av på grunn av press nedenfra, mister han sin autoritet. Men regimet styrer etter middelalderlover i 2011. De kan ikke tenke at de skal fortsette inn i fremtiden.

Det er flere som har mye å miste på at regimet faller — blant annet Revolusjonsgarden, som i et stadig mer militarisert Iran øker sin innflytelse, og som er rekruttert blant de fattige.
- Men det er ikke mange som er villige til å dø for regimet nå. Under krigen mot Irak på åttitallet, løp iranske soldater mot fienden i den tro at de ville bli tatt opp til himmelen i øyeblikket de falt. Det er det ikke så mange som tror lenger.

Det som imidlertid gjør en revolusjon i Iran til et komplekst foretagende, mener Amiry-Moghaddam, er styresettets todelte struktur. - Presidenten, som fronter regimet, er bare en støtdemper. De som virkelig styrer, er det geistlige Vokterrådet. I Egypt er det ikke vanskelig å se hvem som har  makten, hvem det skal demonstreres mot. Iran er mer komplisert. Det tok tid før «Ned med Khamenei!»-ropene kom.

Winther er enig.
- Men neste gang vil demonstrasjonene gå på selve systemet, ikke bare på et manipulert valg. Det er klart det som skjer i Egypt nå, er inspirerende.  

De to peker også på den vanskelige økonomiske situasjonen i Iran.
- Taxisjåfører i Iran forteller meg at de må jobbe tre ganger så mye for samme lønn som for noen år siden, sier Gry Winter. Amiry-Moghaddam påpeker at Ahmadinejads økonomiske reformer har gått ut på å gi penger til de fattige, hvilket har sikret ham en viss popularitet.
- Men samtidig er prisene blitt flerdoblet. Hans tilhengere har det vanskelig. Og regimet har ikke evne til å lønne flere millioner. Irans regime fremstiller opptøyene i Nord-Afrika nå som en islamistisk revolusjon. Men du kan lese frykten mellom linjene.

- Men etter mer enn tredve år med undertrykkelse av opposisjonen og innskrenkning av ytringsfriheten, vil Iran kunne bli et demokrati med partier fordelt langs en tradisjonell politisk akse?
- Sett utenfra, er Iran det landet i regionen som trolig ville klart seg best etter en revolusjon, sier Gry Winther.
- Den unge befolkningen er ekstremt nettkyndig. Det finnes et enormt svart marked for datautstyr. Majoriteten får med seg det meste som skjer i verden. Og det sier mye at 32 millioner av 70 millioner iranere nettilgang, selv om myndighetene gjør alt for å stoppe det.

- Et demokratisk tankesett er ikke noe man lærer seg over natten, sier Amiry-Moghaddam.
- Iranerne har vært flinke til å lære på avstand. Men de fleste politiske gruppene som finnes, ble dannet i løpet av luken på halvannet år mellom sjahens og Khomeinis styre. De mest velorganiserte gruppene har blitt utviklet på avstand. Det finnes noen nyere grupper på et grunnleggende nivå. De har for eksempel ingen økonomisk politikk. Men du kan finne folk som ville kunne sies å stå til høyre eller venstre i klassisk politisk målestokk.

Han mener en ny revolusjon på mange måter vil være helt forskjellig fra 1979-revolusjonen, som opprinnelig oppstod blant en koalisjon av forskjellige grupper, men ble kuppet av islamistene.
- De fleste aktivistene i Iran er sivile bevegelser. Forskjellen på sivile bevegelser og politiske bevegelser, er at sosiale bevegelser ikke kompromisser. Målet er å endre lovverket, oppnå grunnleggende rettigheter, ikke politisk makt. Der står Iran sterkt.

30. november skrev Frp-politikeren Mazyar Keshvari, som opprinnelig er fra Iran, i Aftenposten at alle de islamistiske holdningene han reiste fra i hjemlandet, har fulgt ham til Norge.
- Deler dere Keshvaris bekymring over ekstremistisk islam i Vesten?
- Det er en tendens til å forstå-seg-ihjel i Vesten som jeg synes er bekymringsfull, sier Gry Winther.
- I Frankrike og England oppstår det nå en slags ghettoer der sharialovgivning får eksistere innenfor landets lover. Fremdeles finnes det en frykt for å være kritisk. Vi må gå inn i en sofistikert verdidebatt der ytterlighetene ikke må få dominere.

Mahmood Amiry-Moghaddam mener man ikke kan se på Norge som et isolert fenomen.
- Vi er vitne til det som skjer i Iran, og reagerer ikke med annet enn bekymringsmeldinger når det henrettes tre mennesker daglig. Det kan sees på som aksept. Vi tar ikke opp kvinners rettigheter med iranske myndigheter. Hvordan skal du da bekjempe kvinnefiendtlige holdninger hjemme? Veksten av fundamentalisme i Vesten skyldes mangel på adekvat reaksjon.

Og i ett spørsmål, et eneste, er menneskerettighetsaktivismen faktisk enig med Irans storayatollah Khamenei.
- Khamenei sier dette er en verdikamp. Det har han helt rett i. Det handler ikke om politikk. Det handler om rett eller galt. Da er symbolske reaksjoner viktige. Da er det viktig å sende et signal både til myndighetene og folket om at dette ikke er riktig.